Selvbiografien som drøm og hallusinasjon

Federico Fellini ble født i Rimini i 1920. 19 år senere flyttet han til Roma, der han jobbet for radio, traff sin livsledsager Giulietta Masina og fikk sin sjanse som manusforfatter for Roberto Rossellini under arbeidet med den legendariske Rom, åpen by fra 1945. Kamera flyttet ut på gatene, ut i hverdagen, og den italienske neorealismen var født. Fellini perfeksjonerte genren sammen med Rossellini i i flere legendariske filmer, den mest kjente er kanskje Befriende ild fra 1946, andre del av Rossellinis trilogi om annen verdenskrig (mellom Rom, åpen by og Tyskland, anno null – der Fellini ikke medvirket).

Fellini hadde bak seg en lang rekke filmer da han døde i 1993. Mange vil strides om hvilke som er de mest sentrale. I forbindelse med utarbeidelsen av denne artikkelen har jeg hentet frem fire fra DVD-hyllene: Star Medias utgivelse av La strada, Momentum Pictures’ utgivelse av La dolce vita i serien World Cinema Collection, Arthaus/Scanbox’ utgivelse av 8 ½ og Criterions utgivelse av Amarcord. Min høyst subjektive oppfatning er at intet filmbibliotek med respekt for seg selv kan være uten disse fire filmene, og jeg nevner utgiverne av de fire DVD-ene fordi disse platene gjennomgående preges av høy kvalitet og stor respekt for filmene de gjengir. Samtlige er kjøpt over disk i Norge.

Så med utgangspunkt i disse fire filmene skal jeg altså skrive noen ord om mannen som ga opphav til den aktuelle filmmusikalen Nine, som blant annet er Oscar-nominert for beste kvinnelige birolle (Penélope Cruz). La oss begynne med begynnelsen:

Ut på veiene
Fellinis tidlige filmer faller godt innenfor neorealismen. Gjennombruddet kom i 1954 med La strada (Landeveien), som var den første i en filmtrilogi som tar opp spørsmål knyttet til frelsen og uskyldens skjebne i en grusom og usentimental verden. Med livsledsager Giulietta Masina og Anthony Quinn i rollene som henholdsvis naiv, lett patetisk ung kvinne som er hjelpeløst forelsket i Quinns brutale, dyriske ”sterke mann” i et forfallent, omreisende sirkus. Neorealismen spores i den brutalt ærlige skildringen av et utfattig, rasert landskap i provins-Italia. Men filmen bryter også på sett og vis med neorealismens rammer idet den løfter blikket mot livets mer eksistensielle dilemmaer. Samtidig innleder den en rekke filmer som skulle preges av Fellinis eget liv og livsløp: I La strada bruker han seg selv og sine egne erfaringer fra omreisende sirkus. Senere skal han i tur og orden trekke veksler på sin erfaring som journalist i Roma, som filmregissør og frodige opplevelser fra bardommens Rimini. Hans beste filmer, som alle er i alle fall delvis skrevet av ham selv, er relativt fritt strukturerte filmfortellinger der drøm og virkelighet, fabuleringer og selvbiografi veves sammen i en tilværelse der referansene til den sveitsiske psykiateren Carl Jung tidvis er nærmest påtrengende.

I La strada er denne frodigheten ennå bare antydningsvis til stede. Men går vi noen år frem i tid, til 1960 da han presenterte La dolce vita (Det søte liv), er både frodigheten og det bisarre godt og vel til stede. Filmen åpner med en Kristus-figur i stein, som fraktes per helikopter over Roma til Vatikanet. Fulgt av en flokk virile journalister på jakt etter stadig nye kick. Tilsynelatende et søtt liv, men bare tilsynelatende. For Fellinis alter ego – for første av en rekke ganger spilt av Marcello Mastroianni – er livet en lang rekke vellykkede vorspiel, fulgt av fester som åpner sterkt og uten unntak ender opp i en desillusjonert grålysning. Det tilsynelatende søte liv, men så tomt, så tomt. Filmen har ikonstatus gjennom Anita Ekbergs dyvåte, barmfagre dans i Fontana di Trevi. Men den svenskfødte, blonde bomben er kun en liten bit i en mosaikk av romersk natteliv som rommer alt fra desillusjonerte intellektuelle via grådige og skruppelløse journalister (den hemningsløse fotografen Paparazzi ga navnet til en hel yrkesgruppe) til patetiske geistlige og tomhjernede, degenererte aristokrater. Filmen er en personlig favoritt for meg, og dessuten skremmende profetisk. Den grimme karikaturen av det kjendis-og glamourfikserte Roma anno 1960 er langt på vei hverdagskost i dag.

En parentes for rock-entusiastene: Den 22-årige Nico (født Christa Päffgen) dukker opp som aristokratisk vedheng i en av partysekvensene i filmen. Legenden vil ha det til at hun besøkte filmsettet og vakte slik begeistring hos Fellini at hun sporenstreks fikk en liten rolle. Senere ble hun bedre kjent som medlem av kretsen rundt Andy Warhol, som vokalist i Velvet Underground og soloartist med langvarig heroinavhengighet som kjedelig bieffekt. Da hun døde i 1988, 49 år gammel, hadde hun greid å kvitte seg med avhengigheten, men så tok en hjerneblødning knekken på henne i stedet. Slik gikk det altså med en av de vakre unge fra Det søte liv …

Begynnelsen på leken?
Etter sju lange og tre korte filmer kommer opus nr. 8 ½ i 1963, som altså har fått navn etter sitt nummer i rekken av filmer signert Federico Fellini. Allment anerkjent som en fremragende blanding av symbolisme og realisme er denne filmen en svært så modernistisk skildring av en regissør med skrivesperre, nok engang spilt av Fellinis alter ego, Mastroianni. Fellini har ennå ikke forlatt svart-hvitt-formatet, men skaper likevel et farge-og innfallsrikt univers omkring en filmskaper i krise. Måten Fellini bryter både med konvensjonell filmfortelling, konvensjonell filmproduksjon og hans dynamiske sammenstilling av realitetet, fantasi, surrealisme og overdådig visuell kreativitet, gjør at hans egne kreative og personlige dilemmaer blir allemannseie. Selvsagt har 8 ½ blitt kritisert for å være selvopptatt, men den kunstneriske dynamikken har fått de fleste kritikere til å forstumme. Et mesterverk, mener altså de fleste. Selv er jeg litt mer forbeholden: Den bortkomne regissørens vandringer mellom sitt livs kvinner, fra mor til horer, elskerinner og hustru, er i overkant latinsk mannsfiksert for en nøktern nordeuropeer sånn cirka femti år etter – mener nå jeg. Men selvsagt er filmen helt essensiell, både for forståelsen av Fellini og hans kunstneriske univers, og som representant for den mer oppegående del av europeisk filmkunst i etterkrigstiden.

8 ½ finnes altså på en DVD utgitt av Arthaus/Scanbox her i Norge. Og nettopp denne utgivelsen er utstyrt med noe så sjeldent som en innholdsrik og informativ dokumentar, der regiassistenten til Fellini, den senere så velkjente regissøren Lina Wertmüller, blant annet hevder at Fellini selv så 8 ½ som begynnelsen på en lek, ikke som slutten på en krise.

Når man ser Fellinis senere filmer under ett, er det ikke bare det lekne som står frem: Like viktig er meditasjoner over arvesynden i Satyricon, seksualitetens og dødens mening og meningsløshet i Casanova, mannens rolle i et stadig mer feminisert samfunn i Kvinnebyen og en stadig mer homogenisert populærkultur. Altså langt fra bare lek. Men litt lekenhet finnes det også i de senere årene, formidabelt, overdådig og nærværende i det jeg mener er han siste mesterverk: Amarcord fra 1973.

Vi er tilbake i Fellinis fødeby Rimini, i 1930-årene. Filmen reflekterer mye av den isolasjonen mange italienere følte under fasciststyret til Mussolini. De forsøkte å takle tomrommet ved å drømme om fortidens enkle, varme og gode dager. I sentrum står en sprengkåt gutt i puberteten. Vi følger ham gjennom et år i småbyen, og møter et persongalleri så varmt, frodig og menneskelig at filmen fortsatt er en fest å se, over tretti år etter at jeg så den første gang. Ypperlig restaurert av Criterion, som tilbyr knivskarp bildepoesi på denne DVD-en.

Den selvbiografiske hallusinasjon
På mange måter gir Amarcord (direkte oversatt fra Fellinis egen lokale dialekt betyr tittelen ”Jeg husker”) oss selve kvintessensen av Fellini: Et selvbiografisk filmepos som legger en drømmelignende, eller hallusinerende visualitet på situasjoner som i utgangspunktet er ganske så ordinære. Pluss et galleri av personligheter på sitt mest bisarre. Men alt med varme, overskudd og en medmenneskelighet som skyter piler tvers gjennom tid og rom. Fellini, det beste fra Fellini, er fortsatt levende blant alle som elsker film.