- Å kjøre er en herlig form for hukommelsestap. Alt kan oppdages, alt kan utviskes.
Jean Baudrillard
Erlend Loe har skrevet manus til en film om en mann som reiser med snøscooter. Mest oppsiktsvekkende er ikke valget av framkomstmiddel (norske forfattere har aldri brydd seg med bilkjøring av den enkle grunn at de sjelden har førerkort – de har kanskje mer enn nok med å styre seg selv) men at road movien i det hele tatt melder seg på igjen. På samme tid planlegger Walter Salles å filmatisere Jack Kerouacs «On the Road», og Wim Wenders sysler angivelig med tanken om å bringe «Syretesten» av Tom Wolfe til lerretet. Var ryktet om road moviens død overdrevet? Finnes det fremdeles veistrekninger å erobre?
Road movien (hvorfor har vi ikke noe norsk ord for det?) er den fysiske manifestasjonen av den kulturelle psykosen som sier at du skal få en dag i mårå; at morgendagen er en helt annen og radikalt annerledes dag enn dagen i dag. Om det er aldri så kjipt i dag – hva som helst kan skje i morgen. Og portalen til denne new morning er veien. Veien viser at vi alle har et mot og en freidighet i oss som vi ikke vet at vi har, men som veien forløser. Det er en grunn til at det heter road movie. Bilen er ikke så viktig – det er derfor den sømløst kan byttes ut med en snøscooter.
Fluktfortellinger som Easy Rider (1969), Vanishing Point (1971) og Thelma & Louise (1991) tar utgangspunkt i folk som virker fanget i meningsløse og lite stimulerende liv. Thelma og Louise er verken svake, dumme eller tiltaksløse, men på et eller annet vis har livet konspirert mot dem og redusert den ene til ulykkelig serveringsdame og den andre til knuget husmor. Som en nødvendig og saliggjørende exit melder veien seg. De har alltid visst at den ligger der. Men sjangerkonvensjonen legger opp til den lille dytten; den lille anledningen; øyeblikket det glipper. At filmkarakterene griper muligheten når den byr seg, er adkomstprisen. Det er det eneste veien krever av dem.
Thou shall not pass
Susende gjennom klassiske western-platåer mens kaktuser og nedstøvede bensinstasjoner forseres. Oppreist og hoiende i setet. Sjal som danser i vinden. Flukten kan først virke lettvint. Men: Det ligger farer på lur. Lunefulle motellinnehavere, ekskjærester som legger seg på hjul, trailersjåfører med mord i blikket. Eller Staten – representert ved law enforcement. Til ville vesten å være er veien påfallende regulert. I Guercios Electra Glide in Blue (1973) møter vi politimannen Robert Blake hvis eneste ønske er å forsure tilværelsen til those who seek freedom. Snuten som hindring og nemesis er et vanlig tema i road movien.
I tidsskriftet The Believer skriver Chuck Klosterman at road movien koker ned til noe sånt som: ”Where you're going doesn't matter as much as how you get there”. Det viktigste er altså ikke hvor, men hvordan du kommer fram. Det er kanskje forklaringen på at kun amerikanerne har fått dreisen på road movie-sjangeren. Du kan ikke lage road movie på tyskernes auto bahn – det går for fort (og det er for lite å se på); eller på kronglete norske veier – det går for sakte (og det er for mye å se på – for mange anfektelser). Route 66 derimot, da snakker vi.
Landstrykeren
Vi må litt tilbake. Det er kanskje en enda viktigere grunn til at USA eier sjangeren. Amerika besto i starten – i tillegg til disse indianerne – av folk med stor entreprenørsans som hadde rømt fra dårlige avlinger og religiøs forfølgelse i Europa. Der de kom fra, var det trangt om plassen; landet var skrint og forlengst fordelt. Det var for sent å melde seg på. Ikke slik i the land of the free. Landet var uberørt og ledig. Det var bare å ta seg til rette. Best avlinger ga slash-and-burn-metoden. Landet ble svidd av og korn sådd i asken. Når jorda var utkjørt, kunne bonden bare forflytte seg videre. Alltid drivende mot nye jaktmarker. Slik ble ødsling, overflod og mangel på lokal tilhørighet nærmest podet inn i det amerikanske sinnelag fra starten av. Det er alltid noe mer å ta av bortenfor horisonten.
Amerikaneren har aldri måttet forholde seg til kjipe ting som grenser eller byråkrati. Det eneste som har hemmet bevegelsesfriheten, er røft terreng, eller mangelen på veier. Om amerikaneren sitter mye på ræva i dag, var han ditto mer mobil i hine dager. Den tidlige amerikanske litteraturen er da også fullstendig opphengt i den rastløse helten (jf. Steinbeck, Twain). Den bekymringsløse vagabondens ferd inn i uoppdaget land; hans prøvende stifinning, hans drøm om et uoppdaget paradis lenger borte; hans møter med farene som lurer der ute – være seg indianere eller villdyr. Dette lever videre i road movien.
Enda større ble dragningen vestover da California ble kjøpt av Mexico i 1848. Det som lignet en dyr affære da, viste seg å være et røverkjøp seks måneder senere da det ble oppdaget gull. Gullfeberen fikk kanskje sin definitive behandling i Mark Twains Roughing It (1872) – filmatisert i 2002.
Gullfunnet i 1849 etablerte ”vestover” som den beste vindretningen i USA. Veien vestover er hos amerikaneren forbundet med frihet, eskapisme og snarlige økonomiske gevinster. (”Østover” er det stikk motsatte; forbundet som det er med politiske og kulturelle posisjoner; ansvar, forpliktelser, bindinger. Det store oppgjøret med hippiesvermeriet – Easy Rider – går da også østover.) Slash-and-burn hadde sørget for at "moving on" allerede var etablert som en way of life; nå ble imidlertid livsstilen aksentuert. Jo raskere vestover; jo fortere rik. Det var ikke lenger tid til ploging. Og når veien ikke lenger er målet, kun et middel – hva skjer med road movien, da? Da sliter den.
Derfor krangler motoren litt når Wong Kar-wai forsøkte å pumpe nytt liv i sjangeren med fjorårets My Blueberry Nights. Kanskje mest fordi han – der han sitter i Hong Kong – kommer med dette romantiske blikket på veien. Men det er tilbakelagt nå. Veien er avromantisert; avideologisert. I dag er veien en profesjon, en transportetappe.
Og derfor er sjangeren nødt til å orientere seg på nytt. Veien er ikke lenger ung, ny, lokkende. Den er nostalgi og fortid. Noe Hollywood kanskje har tatt konsekvensen av. Nå er det gamle mennesker som legger ut på veien. I David Lynchs The Straight Story (1999) er det ingen unge, frustrerte fruer som kruser rundt i kabriolet. I stedet møter vi en gammel mann som gjerne vil besøke sin døende bror, men som ikke lenger kvalifiserer for førerkort. Hans eneste mulighet blir å starte opp gressklipperen og sette seg på den. Det vil ta seks uker, så han må nesten – som man sier – ”gjøre det til en tur”.
Gammel er også Anthony Hopkins i The World's Fastest Indian (2005) der han spiller den smått legendariske Burt Munro – i sin tid mannen med verdens raskeste lettmotorsykkelrekord. Men mest er det en film om alderdom, sviktende helse, lange distanser og personlige seire. På veien. Det samme litt godmodige og sorgmuntre metoden finner vi Coen-brødrene sin take på road movien. O Brother, Where Art Thou? (2000) er løst basert på ”Odysseen”, men er i Coen-versjonen oppdatert til depresjonstida, nærmere bestemt 1937. Tre klønete fanger på rømmen, uten bil, og med snuten i hælene. De har ikke noe valg – de får gjøre det til en tur.
Den samme omstendelige bruken av veien finner vi hos Bill Murrays rollekarakter i Broken Flowers (2005). Og hos Odd Horten i O'Horten (2007) – også en slags road movie, kanskje nettopp fordi Odd mister det siste toget han er satt opp til å føre før han går av med pensjon. Felles for dem er at de ikke oppsøker et nytt landskap, de oppsøker alt det som har vært.
Det samme gjør Jomar Henriksen i Erlend Loe og Rune D. Langlos Nord. Jomar skal også tilbake, tilbake til Tammokdalen der ekskjæresten og barnet hans bor. Noen har forsøkt å fornorske road movie med fluktfortelling, men det er nesten så heimstaddiktning er en bedre oversettelse. Det var en gang at road movien handlet om å flykte fra noe; nå handler den helst om å komme tilbake til noe. Gjengrodde stier må forseres. Veien er gammel nå.
