Filmregissørers alderdomsverker blir sjelden godt mottatt, da de aldri er på lag med tidsånden. Men hvorfor skal de absolutt være det?
I april sa den 69 år gamle forfatteren Margaret Drabble takk for følget. “The older i get”, sa hun til The Telegraph of London, “the more i find myself repeating things”. Det var like godt å legge ned arbeidet: “So I have resolved to write no more novels”. Her hjemme har vår mest markante forfatter, Dag Solstad (68), tenkt høyt om sin tilbaketrekning i lang tid. For to bøker siden hadde han angivelig bare tre bøker igjen å skrive. “Det er svært sjeldent at noen over 70 skriver noe som er verdt noe”, sa han.
Det er imidlertid ikke alle som tar konsekvensen av tidens herjinger. De fleste holder det helst gående til krampa tar dem. Ta Gabriel García Márquez (82). Det gikk lenge rykter om at han hadde lagt ned pennen. Nei, så men: “Ikke bare er det usant”, tilbakeviste han, “det eneste jeg gjør, er å skrive”. At det synes å være enighet om at hans beste år for lengst er tilbakelagt, var en annen sak.
Hvilket bringer oss til filmfestivalen «The Late Film», som hver vår arrangeres i Brooklyn, New York. «The Late Film» tar utelukkende for seg de store filmskapernes senere verker. Filmer hvis egensindige filmskapere har gitt blanke i sin egen skrøpelighet, utidighet og irrelevans. Misforståtte, oversette, forvirrede, slaktede, forhatte og briljante parenteser av noen filmer sluppet på tampen av regissørens karriere – hver gang til blandet mottagelse.
En ny vår
At det hele foregår i mai, som gjerne symboliserer ungdom og blomstring, gir derfor festivalen et slags parodisk skjær. Men like mye er det kanskje ment som et forsonende og ømt nikk til disse gamle gubbene som ikke visste å gi seg i tide. Og når det er sagt – kan det tenkes at vi har tatt feil hele tiden? Som festivalen prosederer: Det er faktisk mer her enn krampetrekninger fra overårige has-beens.
Film som kunstart og uttrykksform har tradisjonelt vært den unge manns sport. Teknologien er fremdeles (forholdsvis) ny, stilskiftene hyppige, utviklingen rask. Det er de unge som henger med i svingene. Eldre filmskapere har derfor hatt en tendens til å føles gretne, bakpå og utdaterte. I stedet for å åpne, snevrer de inn; i stedet for å utfordre, repeterer de (ta Ingmar Bergmans siste, Saraband (2003), som mer eller mindre er en kopi av Scener fra et ekteskap). Og disse stadige meditasjonene over døden? Er de ikke bare forsøk på å etablere sin egen udødelighet?
Derfor fint å se hvordan Manoel de Oliveira – filmindustriens Arne Næss senior – snor seg rundt hele problemet. Den portugisiske regissøren, som ble hundre år (!) gammel i fjor, er representert på festivalen med A Talking Picture fra 2003. Tittelen minner oss ikke bare om at Mr. Oliveira er gammel nok til å huske stumfilmen – han har rukket å lage noen også. Det er det imidlertid ingen som ville gjettet. Om aldrende filmskapere har en tendens til å gjenta seg selv – den siste kjennes gjerne litt utypisk.
Kubricks blikk
Stanley Kubricks Eyes Wide Shut ble latterliggjort da den kom ut i 1999 for sin lite autentiske omgang med swingers-aristokratiet i New York. At filmen kanskje nettopp skulle være gammel-gris-aktig, var det ingen som tenkte på. Og hvem bestemte at kunstens viktigste oppgave er å holde opp speil? At de beste verkene er de som tar tempen på tidsånden?
Det er tvert imot gamleguttas utidsmessighet; at de er fullstendig ute av synk med den nye tiden, som gjør dem verdt å se. Dette er underteksten til «The Late Film». Den Evige Krangel om Eyes Wide Shut – forspist kjempekalkun eller den siste bauta i en uovertruffen ouevre? – er imidlertid neppe over med det første. Kanskje mest fordi filmen, når vi ser den igjen, nekter å slå seg til ro. Den unndrar seg kategorisering.
Samme kan sies om Godards King Lear – også representert på festivalen – en småsenil og aldrende manns håndgemeng med Shakespeare. Om filmen er god eller ikke? Vel, det er vanskelig å si. Noe som sikkert er med på å forklare den ofte nådeløse kritikken. Siste-filmen klusser med historien slik vi ønsker å fortelle den, skriver A.O. Scott, filmanmelder i New York Times. En vanlig øvelse blant filmanmeldere er å legge opp karrierer etter et fastlagt mønster. I artikkelen «Directors in Their Magic Hour» skisserer Scott det vedtatte livsløp: En energisk og ufokusert debut (“ung og lovende“, “usikker“) følges opp av mer modne og formfullendte verk (“their magic hour“); før filmskaperen i sin avsluttende fase svekkes og tørker inn (“washed up“, “seig“, “uten sprut“). Det er imidlertid noe galt med premisset, hevder Scott. Kunstnere er ikke trær, brønner, druer eller rosiner.
De gamle er eldst
Woody Allen (74) og Clint Eastwood (79) sin gjenoppstandelse kan leses opp mot dette narrativet. I stedet for å sakke akterut, virker de snarere å være fanget av en ny vind. Det hersker forholdsvis stor konsensus om at deres senere produksjon (Match Point, Iwo Jima, Million Dollar Baby) hører til blant det beste de noensinne har gjort. Et langt liv i bransjen har tross alt også sine fordeler. Gamle legender kommer fra en privilegert posisjon der de kan arbeide i sitt eget tempo og diktere premissene for hele produksjonen. Noe som bringer selve filmarbeidet nærmere ideen formulert i auteur-tradisjonen, der filmskaperens ånd skal gjennomsyre filmen fra start til finish, og – er tanken – magi skapes. Et 1:1-forhold der forholdet filmskaper-film skal ha det samme forholdet som poet-dikt. Eller, om du vil, kokk-middag. For som Francis Ford Coppola (70), fjorårsaktuell med indieflørten Youth Without Youth, sa i et lanseringsintervju: «Fra nå av skal jeg bare lage filmer som jeg elsker, og bare håpe at andre vil se dem. Akkurat som jeg ønsker at du skal like det om jeg lager middag til deg.»
