Polemiker med pondus

Nå har jeg nettopp tatt en rekke Michael Moore-filmer på styrten. Jeg hadde ventet å føle meg ganske Sicko. At jeg, omtrent som i Super Size Me, skulle ta skade av en diett med kun Michael Moore, av mange ansett for å være både lettvint og en lettvekter. Men gledelig nok viste den omfangsrike amerikanske samfunnsrefseren å ha pondus også på det faglige området. Til slutt endte jeg opp med å bli imponert av en uhyre dyktig filmhåndverker og en begavet polemiker, som han er i mye større grad enn en tradisjonell dokumentarist.

Bøllen og konsernet
Men alt er ikke bare rosenrødt. For respekten og tiltroens skyld, vil jeg direkte fraråde noen å se The Big One (1997). For dette er en eneste lang egotripp hvor vi følger Moore på en turné over hele USA hvor han utfører en rekke stunts rettet mot konserner som for eksempel har utført brutale innskrenkninger og nedleggelser av profitable fabrikker, for å flytte dem til land med billigere arbeidskraft. Her nærmest rendyrker han, inntil det monotone, dessuten et ofte anvendt grep i de tidlige filmene, som dessverre er et av hans minst sympatiske og produktive.

Det går i korthet ut på at han uanmeldt tropper opp hos et konsern hvor han i mangel på tilgang til toppledelsen konfronterer diverse PR- og informasjonsmedarbeidere med en eller annen urettferdighet. Deretter formelig nyter filmen, i ganske lange og utpenslede scener, hvordan disse representantene for ”fienden” blir mer og mer forfjamsede og hvordan deres innlærte fraser klinger stadig mer hult. Tanken er tydelig å stille lydige lakeier til et slags ansvar. Samtidig blir Moore og hans følgesvenner oftest til slutt kastet på dør, noe som kan tjene som en lettfattelig og visuell understrekning av Moores syn på disse konsernene som ufølsomme overfor vanlige folks situasjon. Problemet er at vi hele tiden kun får Moores side av saken, og siden Moore her er mye mer harmdirrende og pågående enn vanlig, får vi av rent medmenneskelige grunner nærmest sympati for representantene for konsernene, som til tider må kjempe for å holde tårene tilbake, mens Moore framstår som litt av en bølle. Disse stuntene bærer derfor preg av et billig ønske om en slags hevn, overfor syndebukker man skal sette i gapestokken.

Avslutningen på den langt bedre Bowling for Columbine (2002) er dessverre skjemt av det samme syndromet. Kulminasjonen på filmen skal her være en konfrontasjon med Charlton Heston, daværende leder av National Rifle Association, som i en film om amerikanernes besettelse av å eie våpen blir et symbol på USAs forrykte holdninger til dette. Her avbryter Heston intervjuet, og kameraet følger ham lenge der han tusler slukøret av gårde, som en visuell markering av at han bare måtte kapitulere overfor Moores argumenter. Men inntrykket man sitter igjen med, er at Heston er en svært gammel mann, som nok er i stand til med glød å framføre innøvde taler, men som ellers har litt problemer med å henge helt med. (Ikke lenge etter ble det for øvrig kunngjort at Heston hadde symptomer på Alzheimer. I tillegg bør man jo vise litt mer respekt for en av forrige århundres største skuespillere, som har gitt av seg selv til glede for millioner av mennesker.)

Flint, Michigan
Moore har også en tendens til å framstå som selvnytende og moralsk overlegen, og de beste filmene hans er definitivt de hvor han holder seg mer i bakgrunnen, eller iallfall er mer diskret og høflig. Roger & Me, hans debutfilm fra 1989 og den som klarest faller under dokumentarfilm-begrepet, la for dagen de fleste av grepene han i dag er kjent for. Han knytter på en eller annen måte nesten alltid an til byen han er født i (Flint, Michigan), slår an en personlig tone ved å vise bilder eller filmopptak av seg selv som barn, og lager en rød tråd ved å velge seg ut en kjent person som symbol på det han kjemper mot og som han forsøker å få i tale gjennom filmen (her Roger Smith, styreformann i General Motors, som la ned 30 000 bilindustriarbeidsplasser i løpet av få år, noe som lemlestet Flint som samfunn). Videre er det en utstrakt bruk av ironi og humor, og ikke minst en uhyre medrivende flyt i fortellingen.

Moores intervjuer er på sitt beste når han i stedet for å konfrontere bare gir objektet nok rep til å henge seg selv. Et av høydepunktene i Bowling for Columbine er når han intervjuer en våpenfanatiker (som nær ble fengslet for påstått medskyldighet i Oklahoma-bombeangrepet i 1995) med et foruroligende vilt blikk, som til slutt motstrebende må innrømme at man kanskje bør ha litt restriksjoner på atomvåpen, i hvert fall (”because there are wackos out there!”)

Gravende journalist og polemiker
Mens Columbine framstår som litt springende og usammenhengende, holder Moores etter mitt syn to beste arbeider, Fahrenheit 9/11 (2004) og Sicko (2007) samme nivå som Roger & Me når det gjelder flyt og helhet. Her står for øvrig Moore i mye større grad enn tidligere fram som en gravende journalist. Dermed er det ikke så rent lite av et paradoks at disse filmene framstår mye mer som polemikk, som rene partsinnlegg, enn dokumentarfilmer.

Vi får inntrykk av at han overhodet ikke har skrupler med å klippe sammen materiale som overhodet ikke hører sammen, nærmest i propagandafilmens ånd. I sine montasjer raljerer han med lavmælt, men drepende ironi og frydefull satirisk brodd over, slik han ser det, Bush-administrasjonens krumspring for å rundlure et panikkslagent amerikansk folk til å støtte en invasjon av Irak. I Sicko skjønnmaler han det europeiske velferdssamfunnet generelt og det offentlige helsevesenet inntil det paradisiske, men det er jo for å skape en polemisk kontrast til det privatiserte amerikanske sådanne med alle dets utvekster, for å skape en visjon om noe helt annerledes. Her har han også byttet ut sin til tider brautende persona med en perfekt modulert framtoning som tilgjort skeptisk amerikaner i møtet med velferds-Europa.

Man kan innvende at å gjøre narr av Bush og av et helsesystem ”alle” er enige må gjøres noe med, er som å skyte fisk i en tønne, noe som sikkert, nå etter finanskrisen, også vil gjelde for hans rykende ferske Capitalism: A Love Story. Men sømløsheten, flyten og beherskelsen av et vidt spekter av virkemidler i for eksempel Fahrenheit 9/11 vitner om filmforståelse og filmhåndverk av ypperste klasse.