Le provokateur

Filmen om Serge Gainsbourg er basert på Joann Sfars egen tegneserie om den franske nasjonalpoeten.

Serge Gainsbourg var gjennom hele sitt liv et uromoment i det franske kulturlivet. Han døde 62 år gammel den andre mars 1991, etter overforbruk av kvinner, vin og sang. Frankrike gikk inn i landesorg. Brigitte Bardot, som hadde vært hans elskerinne, holdt minneord. Det samme gjorde president Mitterrand. Flaggene i hele Frankrike ble senket på halv stang. Fansen minnet ham utenfor hans hjem hvor det ble lagt ned Gitanes-sigaretter, whisky- og pastisflasker. Alle elsket ham. Drosjesjåførene i Frankrike snakker fremdeles om ham. Han tok alltid taxi og var kjent for sine meget rause tips.

Det måtte en tegneseriekunstner til for å ha fantasi og mot til å virkeliggjøre livet til den franske kulturlegenden på film. Joann Sfar fikk sitt gjennombrudd som tegnserieskaper med ”Rabbinerens katt” som er utgitt i en rekke land – også på norsk. At tegneserieskaperen ga seg i kast meg legenden Serge Gainsbourg, vitner om mot – eller dumhet.

- Jeg vet det kanskje var dumt å gi meg i kast med et ikon, forklarer Joann Sfar når Film & Kino møter ham i Paris.

Sfar har tatt seg store friheter, og ikke alle franske kritikere satte pris på det da filmen om nasjonalhelligdommen hadde premiere, men det franske publikum elsket filmen.

- Etter min mening er sannhet det motsatte av virkelighet. Jeg hater når man later som en film er virkelighet. Film er teater, vi finner på ting som forsøker å si sannheten – som hos Shakespeare, sier en engasjert regissør.

En levende legende
Serge Gainsbourg var født Lucien Ginsburg – sønn av et russisk-jødisk immigrantpar som flyktet fra den russiske revolusjonen. Hans barndom ble preget av den tyske okkupasjonen av Frankrike under annen verdenskrig. Både han og familien ble tvunget til å bære den gule jødestjernen og til slutt flykte fra Paris.

Serge Gainsbourgs død er blitt et tidsbegrep i Frankrike, på samme måte som nordmenn vet hvor de var da Oddvar Brå brakk staven, vet franskmenn hvor de var da Serge Gainsbourg døde. Hans død var et sjokk, for han var alltid der som en del av nyhets- og kulturbildet. Den kjederøykende poeten og multitalentet var overalt i kulturlivet som sanger, låtskriver, komponist, Grand Prix-vinner, romanforfatter, fotograf, skuespiller, fyllik, regissør, manusforfatter, populist, provokatør, sentimentalist, klovn, elsker – og mannen som helt på egenhånd fornyet fransk pop, selv om han utenfor Frankrike kun er kjent for én sang – sin 1969-hit med Jane Birkin ”Je t´aime moi non plus.”

På grunn av, eller til tross for, sin hengivenhet til sigaretter, alkohol og provokasjon (som i sitt beryktede ”I want to fuck you”-tilbud til Whitney Houston i et direktesendt familieshow på tv hvor han kombinerte alle fire elementene) hadde han en imponerende musikkproduksjon gjennom tretti år.

Ble sjelesørger
Joann Sfar ble overrasket over at familien var positiv til at han lagde filmen. Det gjaldt både datteren Charlotte Gainsbourg og hennes mor – britiske Jane Birkin. De lot ham både bruke Serge Gainsbourgs musikk og stilte opp med sine egne historier og opplevelser.

- Da jeg lagde tegneserien, følte jeg meg fri til å gjøre hva jeg ville. Jeg hadde ikke forventet at de ville si ja, for de har sagt nei til alle som har villet gjøre film tidligere. Det skyldes kanskje at de opplevde min film, som basert på min tegneserie, som et eventyr. Jeg bruker hans ord, selv når de er løgner. Når folk snakker om ham, er jeg ikke interessert, men når han selv snakker, viser han at han er en stor poet. Han gjør seg til helt og helgen i sitt eget liv. Samtidig er han en figur fra en Pasolini-film.

Han var en mann som alle franskmenn har et forhold til, og hadde også stor kulturell påvirkning utenfor landet grenser. Han var en skandalenes mann.

Joann Sfar ville først ha Charlotte Gainsbourg til å spille sin egen far.

- Jeg sa til henne at det kun var ett menneske som kunne spille ham, men jeg var ikke sikker på at vedkommende ville si ja. Hennes svar var: ”Alle vil da gjerne spille min far.” ”Ja, men problemet er at det er deg jeg vil ha i rollen”. Hun begynte å gråte og gikk. Dagen etter ringte hun meg tilbake og sa at det var en fantastisk idé, og det ville gi henne mulighet til å gå inn i det problematiske forholdet hun hadde hatt til sin far.

Vi jobbet tett sammen i seks måneder, men det endte med at jeg ble hennes psykiater i stedet for regissør. Det ble rett og slett for smertefullt for henne, og vi innså begge at det ikke gikk. Med henne døde også prosjektet for meg. Jeg følte at jeg ikke kunne ha noen av de berømte franske skuespillerne i rollen – det er noe akademisk over dem, som jeg ville unngå.

En ny Gainsbourg
Et møte mellom ham og skuespilleren Eric Elmosnino var det som skulle til for å løse rolleproblemet. Han var ikke kjent blant det store publikummet og hadde heller ikke noe forhold til Serge Gainsbourgs musikk. Det betød at han heller ikke hadde noen fordommer i forhold til Joann Sfars ideer og manus. I tillegg har Eric Elmosnino en slående likhet med Serge Gainsbourg. Det er Elmosnino selv som synger Gainsbourgs sanger i filmen – inkludert ”Bonnie and Clyde”, ”L´homme à tête de chou”, ”La Javanaise” og selvsagt ”Je t'aime moi non plus”.

- Hele historien om prosjektet er litt underlig, forteller Joann Sfar. - Jeg hadde ingen planer om å lage en seriøs film om Gainsbourg. Virkeligheten er at jeg har jobbet med en tegneserie om ham i nesten 20 år, og det var intet ønske hos meg å regissere en film om ham. Jeg har hele tiden vært overbevist om at noen ville kjøpe tegneserien min og filme den uten at jeg var involvert. I tillegg er jeg så heldig at filmen er halvt amerikansk fordi Universal er medprodusent – og de ville at den skulle være så fransk som mulig.

- Så problemet var ikke Gainsbourg. Problemet var å lage en god film om alt jeg liker: Paris, kjærlighet, musikk og mye sex (Gainsbourg hadde forhold til både Juliette Gréco og Brigitte Bardot før han møtte Jane Birkin).

Sfars film tar publikum gjennom de forskjellige fasene av Gainsbourgs karriere; barndommen i det naziokkuperte Frankrike, den musikalske oppvåkningen på femtitallet og kjærlighetsforholdene til Brigitte Bardot og Jane Birkin – og berømmelse, fyllekuler og opptreden frem til han dør av hjerteattakk i en alder av 62 år.

I dag er Serge Gainsbourgs grav på Montparnasse det mest besøkte gravstedet i Frankrike.