Hattemakkere

Filmplakatene har poppet opp som paddehatter over hele Hollywood av den bleke skrullingen med gulrotjuice-røde krøller. Mannen er den nesten umiskjennelige Johnny Depp, som nok en gang velsignet av Tim Burtons tryllestav, vil innvie premieren på hans rykende ferske Alice i Eventyrland. Filmen blir regissøren og skuespillerens syvende samarbeid, et vennskap som har fostret noen av nyere filmhistories mest originale figurer: en ensom tenåring med saksehender, en transvestitt med smak for Z-film, en dement godterikunstner, en morderisk barberer ... og denne gangen en gal hattemaker med irske krøller og fortellerstemme. Men før vi begynner på ham, la oss skru klokkene tilbake til den gangen historien først begynte ...

Sunset strip
- To iste!

En sliten ung tv-stjerne og en underlig mann med viltvoksende hår nipper stille til plastikkglassene som blir satt på bordet. Året er 1990, og Johnny Depp og Tim Burton møtes for første gang på et bortgjemt lite hotell i øst-Hollywood. Johnny er frustrert, han orker ikke mer av pretty boy rollene som kastes etter ham. Tim er lei filmprodusenter som ikke forstår seg på hans sære humor. Han forteller Depp om en idé han har, en historie om en mann uten venner, uten kjærlighet, forlatt og fremmedgjort på grunn av en skjebnesvanger misfostring som har gitt ham sakser til hender. Samme år får Johnny Depp rollen som Edward Saksehånd.

20 år senere sitter de ved et oppdekket konferansebord hos Disney Studios, omkranset av verdenspressen, Burton (51) og Depp (46), duoen bak blant annet Ed Wood, Charlie og sjokoladefabrikken samt Sweeney Todd, bare dager fra premieren på sin nye film: en iøynefallende ny 3D-versjon av Lewis Carroll-klassikeren ”Alice i Eventyrland”.

I hovedrollene møter vi Depp som Den gale hattemakeren, nykommeren Mia Wasikowska som Alice, Helena Bonham Carter som Den røde dronning og Anne Hathaway som Den hvite dronning. Depps varme fortolkning av den skjøre hattemakeren og Burtons lekne følsomhet forsvinner ikke i grafikken, tvert imot, den river deg med minst med samme kraften som Avatars blå mennesker, selv om, pussig nok, ingen av dem har sett den filmen.

- Har hørt den er god, sier Burton mens han trekker på skuldrene.

Men det er ikke til å komme bort fra at Alice in Wonderland har fått merke presset fra Camerons film, som nå har fått fornavnet “Før- og etter”. Distributøren har skjelvet ved tanken på at 3D-salene ikke vil gi slipp på Avatar, som enda gikk for fulle hus da Alice skulle lure seg ned til Eventyrland. Og med det resultatet at de flyttet og flyttet premieren så mange ganger, at kinoene til slutt truet med å boikotte visningen.

Allikevel sitter nå de to der, som to gamle fortrolige, nippende til isteen sin og ser tilbake på en lang og crazy tur ned kaninhullet i Hollywood.

Alice som tenåring
- Jeg hadde aldri virkelig lest Lewis Carrol-bøkene. Jeg kjente til Alice gjennom musikken og illustrasjoner. Bildene var alltid sterke, men jeg syntes at filmversjonene var litt som ... en liten unge omgitt av rare folk, ler Burton.

Burton jobbet hardt for å frem de dypere sidene ved karakterene, som mer voksne mennesker med sine feil og komplekser. Alice er for eksempel ikke lenger bare en blåøyd liten jente, men en distrahert 19-åring håpløst forvillet i sine viktorianske omgivelser. Og det har lykkes ham å få fram den mer voksne visjonen selv under Disneys strenge øyesyn og ivrige bruk av krølltang på skuespillerne.

- Jeg føler min visjon har kommet igjennom. Den handler om en personlig reise og det spesielle øyeblikket i ditt liv der du bestemmer deg for hvem du vil være som person og som menneske, sier han.

Den gale hattemakeren viser seg også å bære på flere lag under den mystiske hatten.

- Jeg gikk gjennom gamle bøker om hattemakere og prøvde å finne ut hvor utrykket ”mad as a hatter” kom fra. Det viste seg faktisk å komme av at hattemakere ble forgiftet av merkur, som de brukte for å lage hattene. Dette er et virkelig farlig stoff som bringer deg helt ut av balanse om du inhalerer det. Så begynte jeg bare å få frem masse bilder i hodet mitt, det er der det oransje håret kommer fra, smiler Johnny Depp.

Disney har tidligere fått panikk av Depps rollefortolkinger, slik som hans narkotikavennlige versjon av piraten Jack Sparrow.

- Da vi først gjennomgikk kameratestene, tenkte jeg: ”De kommer til å miste besinnelsen”, men de støttet det fullt ut, sier Depp.

Allikevel har han fortsatt ikke sett noe av Alice in Wonderland.

- Jeg har en rar greie med at jeg ikke kan se ordentlig gjennom det venstre øyet mitt, så jeg kan bokstavelig talt ikke se på 3D, ler han.

Johnny Depp innrømmer at han fortsatt har en forkjærlighet for å arbeide med god gammeldags 2D-film, og han var ikke alene om å kjempe med de nye kreftene.

Ny teknologi
Etter å ha fått bestillingen fra Disney, ” Vi skal ha det i 3D”, bestemte Tim Burton seg for å plukke ut en av sine gamle yndlingsfotografer Dariusz Wolski (Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street) til å gjøre jobben. Planen var å filme alt rett i 3D med det nye utstyret fra Avatar.

-Tim ville filme skuespillerne opp mot green screens, og deretter legge til digitale kulisser, sier Wolski.

Mens Burton var i London for å jobbe med designet til filmen, begynte Wolski å teste det nye 3D-utstyret, inkludert Vince Paces 3D Fusion Camera som han utviklet for filmingen av Avatar.

Vi ville prøve å skyte alt på 50 dager, siden filmingen av skuespillerne mot green screens bare utgjorde 30 prosent av filmen, forteller Wolski.

Men han måtte snart gi opp ideen.

Jeg skjønte at flere av scenene ville innebære å bruke flerkamera på såkalte Technocranes, og hver gang jeg skulle ha rekalibrert, måtte jeg ha byttet linse. Det ville blitt utrolig tidkrevende arbeid.

Wolski kjenner Tims temperament og hans spontanitet.

- Hele prosessen ville senket flyten og hastigheten i arbeidet vårt, forklarer Wolski.

- Jeg ville ha muligheten til å kunne bevege meg raskt bak kameraene, og gi både meg selv og skuespillerne spillerom til å kunne forandre stemning i løpet av en og samme scene.

Men det handler også om en ny teknologi og et digitalt kjempeapparat som få enda mestrer, i en filmbransje hvor det foregår dype restruktureringer.

Teknologien er overveldende, og det er så mange muligheter til å justere om kamera at du kan gå deg helt vill, beskriver Wolski.

- Jeg holdt meg til én LUT, og holdt alt veldig enkelt, ikke for mange kontraster, ikke for flatt, og deretter lyssatte jeg det hele. Ellers bare biter du deg selv i halen, forklarer fotografen.

Beslutningen falt altså på å filme tradisjonelt og deretter konvertere 2D-materialet til 3D i etterarbeidet. Burton hadde allerede gjort dette med stort hell på The Nightmare Before Christmas.

- Etter å ha sett resultatet av den konverteringen, så jeg ingen grunn til ikke å gjøre det samme én gang til, sier Burton.

Å skyte tradisjonelt ga oss friheten til å gå mer i dybden og gi oss lagene vi trengte i den tiden vi filmer. Dessuten så jeg ingen forskjell i kvalitet, sier Burton.

Prosjektet gikk gjennom to digitale mellomstasjoner i etterarbeidet, under nøye oppsyn av Burton og Wolski på Company 3 i Los Angeles. Koloristen Stefan Sonnenfeld graderte 2D-versjonen, og Siggy Ferstl 3D-versjonen. Samtidig tok Wolski tid til å lære seg 3D-ustyret underveis.

- De første 3D-testene mens Burton var i London, var veldig viktige. Jeg lærte om konvergens, hvilke linser man skal bruke, hvordan frame bildet, og fordeler og ulemper med den digitale 3D teknikken, forklarer Wolski.

Kanskje lover dette andre teknikker for Burton og Wolskis fremtidige samarbeid? Det snakkes om at de to skal lage en ny versjon av kultvampyr tv-serien Dark Shadows fra 1960-tallet.

- Vi får se, smiler Burton lurt.

Men at han vil ha med sin hatte-makker Johnny, det er sikkert.

Jeg venter fortsatt på den telefonen fra Tim; ”Har han ringt?" spør jeg når jeg kommer hjem. Så sitter jeg bare der og stirrer på den j**** telefonen, ler Johnny Depp.