Multitalentet

Sara Johnsen er akkurat kommet tilbake fra Eurolab, hvor hun har tekstet den polske vaskehjelpen Maria i spillefilmen Upperdog til norsk på store analoge kopier. Etterpå skal regissøren, som er del av en søskenflokk på seks, til et familiebruk på Sørlandet uten mobildekning eller Internett.

- Det er noe spesielt med å sitte der med store filmruller på bordet og justere analogt. Kjenne lukten av filmen og høre lyden den lager. Filmrullene tar mye plass, og det kjennes godt at det er noe håndfast. Synes ikke du?

Johnsen debuterte med novellesamlingen ”Han vet om noe hun kan prøve” før filmen Vinterkyss kom ut i 2005. I fjor ga hun ut romanen ”White Man”. Opprinnelig ønsket Sara Johnsen seg en karriere som manusforfatter før hun kom inn på regilinja ved filmskolen. Da hadde hun unnagjort mellomfag i litteraturvitenskap og skrev hovedfagsoppgave i medievitenskap.

- Dette er 14–15 år siden, da digitalt foto var nytt. Jeg prøvde å skrive om fotografiet og om de digitale mulighetene ville påvirke fotografiets status som vitne. Det var for meg en umulig oppgave, og jeg forsto ikke helt hva jeg selv skrev. Alt i Upperdog er skutt på 35mm, bare Afghanistan-partiene er skannet og behandlet digitalt. Det føltes trygt å ha muligheten til å justere den delen, forteller regissøren.

I Upperdog møter man blant andre den hjemvendte soldaten Per, spilt av Mads Sjøgård Pettersen som det siste året har gjort seg bemerket gjennom mindre roller i filmene Fritt vilt II og Nord etter at han ble oppdaget av filmcasteren Celine Engebrigtsen. Per kommer hjem lett traumatisert etter avbrutt tjeneste. Han ser på seg selv som det største offeret, men hjemsøkes av et bilde av seg selv i uniform pekende med gevær på to skremte afghanske barn. I filmen møter vi også de to voksne adoptivbarna Axel og Yanne, vokst opp i hver sin familie uten å vite om hverandre.

- Vi hører jo hele tiden om krigens grusomheter, men det blir alltid kvantifisert. Så og så mange ble bombet der og der. I kjølvannet av et overgrep lider alltid mange mennesker, mange flere enn de som blir direkte utsatt. Hele liv og generasjoner blir påvirket og i verste fall aldri helet.

- Jeg håper at Yanne og Axel-historien på et emosjonelt plan representerer disse menneskene som vi vanligvis aldri får muligheten til å identifisere oss med. Slik håper jeg at Upperdog også er en politisk film, selv om den er underholdene og spiller på humor der den kan.

Norske fjell
Filmen har et budsjett på 19,2 millioner, som plasserer den i det øvre økonomiske sjiktet blant norske langfilmer. Scenene i Afghanistan er for øvrig skutt i Valdres, høyt oppe på fjellet i Vang.

- Jeg mente det ikke var noe poeng å bruke penger på å dra til Afghanistan, selv om mange av de andre var redde for at vi ikke ville få det til å bli troverdig. Svigerfaren til søsteren min bor der vi har filmet, og har jobbet i Afghanistan. Jeg brukte han som konsulent og fikk støtte av fotograf og scenograf. Sammen klarte vi å finne bra løsninger med kombinasjon av goldt fjell og night vision-kamera. Fotografen, John Andreas Andersen, gikk selv ut og kjøpte et slikt kamera for egne penger. Det var utrolig fint å ha en sånn mann med på laget. I tillegg til fotograf var hele staben, med lys, lyd, kostyme, etc., hundre prosent profesjonelle, og det er klart at Upperdog er en film vi har laget sammen som team. Man kan ikke lage bra film uten å være et bra team.

Upperdog er en multiplotsfortelling hvor karakterlinjene blir knyttet sammen blant annet gjennom et bilde av Afghanistan-veteranen Per. Dette havner på desken til reklamemannen Axel (Hermann Sabado), før det ender opp på restauranten hvor Yanne (Axels søster spilt av musikeren Bang Chau) jobber sammen med Maria. Sistnevnte er hushjelp hjemme hos Axels fosterforeldre og blir gestaltet av den polske skuespilleren Agnieszka Grochowska.

- Jeg synes mange norske skuespillere kunne jobbet hardere med å bygge karakterer. Se på Sean Penn i Milk, for eksempel, det ligger arbeid og tanker bak alt han gjør. Karakteren Axel måtte jobbes frem, men det er jo det som er interessant. Forsvare karakteren og være jævlig! Jeg pushet skuespillerne mye. Hermann møtte jeg da jeg underviste på Teaterhøgskolen om karakterer. Han er veldig annerledes enn den kyniske Axel. Hermann er egentlig en utrolig snill og hyggelig ung mann. Jeg tror han foretok den lengste reisen, og jeg synes han gjør en fantastisk jobb.

Metoder
Filmen hadde 35 dagers forberedelsestid, og Johnsen fulgte opp skuespillerne individuelt i tillegg til å gjøre øvelser med flere aktører.

- Noe av det første jeg gjorde, var å lære skuespillerne at film er et helt eget medium. Jeg er ansvarlig for helheten og rytmen, de trenger ikke å drive scenene som de må på teater, de må bare være ekte og tro på det de uttrykker. Hva de bruker for å uttrykke det jeg ønsker, er ikke viktig. Vi gjorde også improvisasjoner med skuespillerne. Bang og Hermann spilte for eksempel gjennom øyeblikket hvor de blir skilt fra hverandre; hun er sju år og vet at det er siste gang de sees, mens han er tre og ikke skjønner det. Det var en hjerteskjærende scene. Dette hjelper skuespillerne å skape en minnebank som de kan hente følelser fra under arbeidet med selve filmen. Bang er båtflyktning selv. Hun trodde på historien og kjente seg igjen i den. Hun spiller aldri, og det oppsto mange sterke øyeblikk for meg i møte med henne.

Andre skuespillere forteller at de ble bedt om å telle inni seg under opptak.

- Det verste som finnes er kamerabevisste eller tanketomme skuespillere. Man tenker noe hele tiden, og dette synes i ansiktene våre. Men den prosessen kan stoppe opp når man får et kamera på seg. Om skuespilleren får en matematisk oppgave, for eksempel å telle ned fra 1000 med intervaller på 57,5, så får du i gang tankeprosessen med en gang. Relasjoner mellom karakterene er også viktig. En øvelse vi gjorde, var å få to skuespillere til å se hverandre inn i øynene. Så skal den ene tenke på noe trist, mens den andre tar det inn over seg og forsøker å komme dit. Det handler om å lytte til den andre. Relasjoner er veldig synlige i filmen, jeg liker at skuespillerne også har hemmeligheter som ikke jeg vet om.

- Så hva er viktigst, skuespillerens prosses, eller hvordan det ser ut?

- Hvordan det ser ut. Man har for øvrig en rekke skuespillere som ser bra ut helt til de åpner munnen og begynner å snakke, da forsvinner troverdigheten. Stemmen er koblet til kroppen, og om man mister kroppen, mister man evnen til å spille.

- Hva skjer om man mister kroppen sin på et Sara Johnsen-sett?

- Da skal man daskes i ansiktet, klypes i beina, late som man har tourettes eller ta noen pushups, kommer det kontant fra regissøren.

Manusforfatter
- Jeg er ikke så glad i å være på opptak, men med verdens beste stab gikk det fint! Det jeg liker best, er allikevel å skrive og å være i klipp, forteller regissøren som til daglig holder til i skrivekollektivet Roma, eller Rosenborggata Manus, sammen med blant andre Per Schreiner, Erlend Loe og Bjørn Olaf Johannessen.

- Vi bruker hverandre som konsulenter, men det er ikke mange komplimenter å hente der på huset! Man kan bli riktig deprimert etter en dag på jobb, når man kommer for å vise noe man har laget og får vite alt som er galt.

Johnsen er glad for konsulentordningen, men hun mener konsulentene ikke burde gi penger til uferdige manus.

- Det er mye synsing om manus fra flere hold, men et manus blir ikke nødvendigvis bedre av at to eller tre konsulenter skal mene noe om det. Det er viktig å respektere de kunstneriske prosessene, og at én person tar ansvaret for filmen. At den blir hel.

Johnsen fikk i 2009 Norsk filminstitutts VIP-stipend (Vekst i Prosjekt) – et reise- og utviklingsstipend for regissører. Hun har tidligere uttrykt at hun ønsker å utfordre konvensjoner for norsk drama. I romanen ”White Man” skifter fortellerstemmen underveis, på samme måte som enkelthistoriene i Upperdog blir belyst fra flere sider.

- Det skaper mye energi å skifte perspektiv, man kan utforske i langt større grad. I boka er dette mye mer ekstremt, da samme historie blir fortalt gjennom flere individer. Jeg lovet egentlig meg selv å skrive en enkel historie denne gangen, men det endte opp som en flerplotshistorie.

Johnsen ønsker likevel å ta standpunkt, selv om historien belyses fra flere sider.

- For meg er det viktig at ting ikke blir forenklet, selv om man har et budskap. Men jeg er ingen relativist; jeg tror at noe er mer sant enn noe annet. Jeg tror på at det er forskjell på godt og ondt, og at det er viktig å ha valg selv om verden ikke nødvendigvis er logisk. Noe av det jeg håper filmen problematiserer, er at norske soldater settes inn i en krig hvor de nesten er nødt til å begå drap på sivile, og at disse sivile er fedre og mødre. Mennesker som oss. Det er litt rart å høre enkelte norske politikere klage over at det er så mange enslige mindreårige afghanske flyktninger som kommer til Norge, samtidig som de argumenterer for at vi skal sende våre unge soldater ned dit. Men der Vinterkyss, vår forrige film, handlet om å forsone seg med døden, er Upperdog heller en film om å forsone seg med livet og dets krumspring samt det å leve sammen nå i dag, i Norge og i verden.

Status og perspektiv
Av filmens fire hovedkarakterer er tre av karakterene av utenlandsk opphav. Den polske vaskehjelpen Maria kommenterer den norske atferden utenfra og sammenligner nordmenn med de utrykkløse statuene i Vigelandsparken.

- Min mor er engelsk, og jeg er oppvokst med disse utenlandske karakteristikkene av nordmenn. Dessuten ønsket jeg å vise møter mellom folk fra forskjellige sosiale lag og bevegelsen mellom disse. Axel, en person med høy sosial status, forelsker seg i foreldrenes hushjelp, en med lavere sosial status, og blir avvist.

- Hvorfor status?

- Jeg er vel statusforvirret selv. Jeg kan føle meg suveren og på bunn på samme tid, det er vel en komisk ting i meg selv som jeg ville utforske. Status er veldig avhengig av hva man gjør, og den er konstant i bevegelse. Gå inn i en Mac-butikk på vestkanten og prøv selv. Statusen forandrer seg også for eksempel når man drar til utlandet, når det å være norsk ikke har noen verdi. Jeg er fra midten av en stor søskenflokk, der kan det være streng justis og en kamp om status. Det har sikkert preget måten jeg oppfatter sosiale situasjoner på, sier regissøren som tar regien mot slutten av intervjuet:

- Heihei, ikke vidvinkel så nærme!

Og …

- Hvor er alle spørsmålene om å være kvinne? Er det ikke det dere pleier å spørre om?