Regissør Takeshi Kitano i Cannes.
[Cannes] Festivalens blodigste film står japanske Takeshi Kitano for. Hans yakuza-drama Outrage er ikke noe for folk med dårlige nerver.
Takeshi Kitano har de siste årene laget mer personlige filmer, men nå vender han tilbake til gangstersjangeren med Outrage som deltar i hovedkonkurransen i Cannes. Kitano både regisserer og spiller hovedrollen i filmen.
- I mange år ble jeg spurt av folk hvorfor jeg laget yakuza-filmer, forteller Kitano til Film & Kino. – Jeg laget Brother, som var min siste yakuza-film, i 2000. Etter hvert begynte folk i stedet å spørre hvorfor jeg ikke lenger laget yakuza-filmer. Derfor bestemte jeg meg nå for å gå tilbake til det. Jeg elsker denne sjangeren, men ser ikke på Outrage som en fortsettelse på mine tidligere yakuza-filmer. I Outrage holder jeg meg til yakuza-strukturen, men det er en frittstående film.
Vold
Outrage er en usedvanlig voldelig film, og ingen gjør det mer effektivt på film enn ham. Filmen er en fortelling om konflikter og svik innom en yakuza-klan.
- Man kan vel kanskje si at filmvold er en av mine spesialiteter. Jeg tror det er noe jeg er nokså flink til, og kan gjøre når som helst. Jeg vet nøyaktig hvordan det skal utføres. Det er som når en kokk lager samme retten hver dag, han kan gjøre det i søvne.
- Er du redd for at filmvold kan påvirke folk negativt – at folk kopierer det de ser på film?
- Jeg har et avslappet forhold til det. Jeg tror ikke de påvirkes i noen særlig grad av det de opplever på lerretet, fordi man har avstand til det. Filmen har nå eksistert i over hundre år. De fleste filmer handler om kjærlighet, ikke vold. Det retoriske spørsmålet er om hundre år med film har gjort oss til bedre mennesker?
Gangster-fan
Filmene hans er også populære blant yakuzaene.
- De liker filmene mine. Så lenge du fremstiller dem som farlige, går det greit, for det er et slikt image de vil ha utad. Derimot å lage en film hvor de blir latterliggjort ville være livsfarlig. Da skaffer man seg selv fullt av trøbbel. I forbindelse med en av mine tidlige yakuza-filmer bråstoppet en gang en bil på gata, og jeg ble kastet inn i baksetet. Det satt en yakuza på hver side av meg – uten å si ett ord. Jeg ble aldri så lite nervøs, men de tok meg bare til sjefen sin som gjerne ville fortelle meg personlig at han likte filmene mine.
- Hva med de japanske kritikerne – like de også filmene dine?
- De har hatet alle mine filmer. Derfor er det nesten en fornøyelse å komme til Cannes – her er det i hver fall noen som liker dem.
