Robin Hood – anarki, vold og adrenalin

Morgendisen er i ferd med å lette fra slettemarken i Bourne Wood. Det ser ut til å skulle bli en vanlig dag på den engelske landsbygda (det tunge regnet melder sin ankomst senere). Ridley Scott og Russell Crowe står og skuer utover det samme stykke jord hvor deres største triumf Gladiatoren for ti år siden ble iscenesatt. De har nå vendt tilbake igjen for å spille inn nøkkelscener til deres neste filmatiske eventyr Robin Hood.

Kanskje lugger det litt i Scott når han beordrer sin store armé – på fire hundre medarbeidere og tolv hundre statister – til å slippe helvete løs, ”Gladiator-style”. Muligens frister det nok engang å overgi kommandoen til Crowe, som kan det å bryte ut i motiverende krigsrop fra sin karrieredefinerende rolle som Maximus, som også skulle gi ham en Oscar. Men tiden går, og det er ingen reprise av gamle suksesser de er ute etter. Crowe er nå Robin Longstride, en krigsherdet veteran fra korstogene, som kommer tilbake til England, via småtrøbbel i Frankrike, bare for å oppdage at hans elskede hjemland er på randen av konkurs, invasjon og borgerkrig – styrt av en gjeng ubrukelige og pengesløsende aristokrater, samtidig som befolkningen sulter og det hviskes om anarki. Før historien har sett sin ende vil han ha blitt Robin den lovløse, x antall piler vil ha blitt avfyrt, og mange blant overklassen vil ha erfart at det koster å legge seg i strid med gutta fra ”The Hood”.

- Eksisterte han faktisk, eller er det bare en myte? spør Scott.

- Jeg tror akkurat det er et spørsmål som alltid har fascinert. Da Russell spurte om jeg kunne tenke meg å gjøre noe med Robin Hood, så kunne jeg ikke annet enn frydefullt å svare at: ”Ja, det er jo en jævlig god idé!” Kanskje det er en guttegreie, men man kjenner at det bruser litt i årene, bare han nevnes. Robin er jo en fyr som gjør det rette, samtidig som han er en stor kriger – og akkurat det er en klassisk kombinasjon. Og når man ser tilbake på det som har blitt gjort tidligere – selv om man ikke bør være for kritisk –, så kan en se at det er på tide at historien får en ny vri. Og det har vi gitt den!

De spesielle dagene
Men selv om de er ute på nye eventyr, så er det jo forståelig nok når de kommer tilbake til Bourne Wood, at de to tar seg et lite øyeblikk eller to til å mimre og reflektere over det storslagne som foregikk her for ti år siden – før de setter i gang med sitt egentlige ærend. Og Scott elsker denne skogen.

- Absolutt. Det gjør jeg, sier han.

- Den har vært helt fantastisk for oss. Det er flott å kunne dra tilbake til samme sted. Russell og jeg stod på nøyaktig samme plass og sa til hverandre: ”Herregud. Det var her vi begynte å snakke om den fuglen på den greina,” og det var jo det første bildet i Gladiatoren. Denne gangen satte jeg det franske slottet på åsen hvor Marcus Aurelius’ telt hadde vært, og så filmet vi på den nedenforliggende slagmarken.

Sammenligningene med Gladiatoren er uunngåelige, men både Scott og Crowe ser på det slik at hvis denne filmen skulle klare å leve opp til sin forgjengers storhet, så er kanskje ikke det en så dum standard å bli bedømt etter. Det er jo tross alt mange andre som har forsøkt – og feilet – i å etterfølge Gladiatorens dynamiske blanding av sanne historiske hendelser, fiksjon og action.

- Det stemmer; ingen har kommet i nærheten av det vi klarte med Gladiatoren, så de forstår nå hvor vanskelig det faktisk er å lage en slik film, sier Crowe og innrømmer at Robin Hood, akkurat som sin storebror, har vært en tøff utfordring.

- Det var ikke perfekte omstendigheter under innspillingen av Gladiatoren, og de er heller ikke perfekte nå. Men man står opp hver dag og har én eneste ting i hodet; at ”i dag skal jeg gjøre noe spesielt”. Og hvis man har nok spesielle dager, så burde det i sum bli en film som er verdt å se.

Tent av trøbbel
Både Gladiatoren og Robin Hood har hatt tråe perioder før man har fått fremstilt et ferdig produkt. Og begge filmene skulle utfordre filmskaperne til sine grenser, med blant annet behov for daglige omskrivninger av manuskriptet mellom tagningene. Men både Scott og Crowe blir tent av tøffe utfordringer. Det er bare å bevitne dem begge idet de snakker om filmingen av en av Robin Hoods viktigste slagscener, langs den kilometerlange stranda i Pembrokeshire, som vi nå har forflyttet oss til. Øynene deres lyser opp, og armene gestikulerer vilt idet de skildrer spenningen i det hele; Tusen statister i fullt kostyme, hundre og tretti ryttere – inkludert Crowe – som galopperer over sanda, mens båter legger inn med invaderende franske soldater – bare se for deg en middelaldersk versjon av åpningssekvensen i Saving Private Ryan. Alt under en himmel mørklagt av pilesvermer.

- Jeg klager aldri, for jeg elsker det, sier Scott, som i en alder av 72 har like mye energi som menn halvparten så gamle.

- Men jeg var litt bekymret for scenene i Wales fordi vi skulle oppholde oss i vannet med riddere i fulle rustninger med spyd og pil og buer, i tillegg til hester og båter; og det blir totalkatastrofe hvis sjøen ikke ligger i ro. Den stranda er fantastisk å bruke som location, men tidevannet kommer som lynet, og ingenting ligger i samme posisjon to ganger. Man sier ”action”, og båten ankommer, hestene hopper ut og løper i land mens pilene flyr gjennom lufta. Men roper man ”kutt” og ønsker båten ut igjen, så går det ikke – fordi den da har grunnet på den pokkers stranda, og man må rett og slett vente til sjøen trekker inn igjen, så den kan hente båten ut.

Alternativt kan man, hvis man er Scott, starte og dytte fandenskapet ut til sjøs selv.

- Du har dette sju tonns monsteret som er i veien, ler Crowe,

- Og han bare hopper ut i vannet – opp til livet – og starter å dytte båten vekk selv, mens han roper til oss over skulderen: ”Hva venter dere på?” Og så løper femti karer etter ham. Men hvis man først skal gjøre noe i så stor skala, så vil man jo ha en leder som er engasjert og proporsjonalt stor med prosjektet. Og det er han, og han leder ved å gå foran som et godt eksempel.

Uten strømpebukser
Episk filmskapning som dette utgjør en viss risiko. Og i denne ovennevnte nøkkelscenen, hvor Pembrokeshire skal forestille Dover, ble de hvite klippene hvor Robin leder sine menn til å kjempe imot den franske invasjonen, lagt til senere. De utgjør ett av nesten tusen CGI-klipp.

- Det er anarki, vold og adrenalin, sier Crowe om scenen.

- Man er i anmarsj, hundre og tretti hester stormer forover i full galopp og krasjer inn i fem hundre menn på bakken – og så følger en serie med sju eller åtte slåsskamper. Og alt dette skal stemme på timingen. Hvis du er for treig, betyr det at fyren bak deg kommer helt opp i rumpa på deg, og hvis du står i frontlinja og tabber deg ut, så betyr det at alle bak deg må lide for det. Så man kan rett og slett ikke gjøre feil. Og selvfølgelig ble det jo noen skader i ny og ne. Jeg tror kanskje femten stykker måtte hentes fra slagmarken. Noen måtte på sykehuset, men jeg tror heldigvis de har det bra nå. Det var intenst.

Mine damer og herrer; velkommen til Robin Hood i Rid & Russ-versjon. Glem strømpebuksene og fjær i hatten, og still deg heller inn på gjørme, blod, komplotter, svik, politiske intriger og å gi franskmennene litt bank. Og ja; så er det litt romantikk også. Men til og med Marion – eller Lady Loxley, som Cate Blanchetts karakter egentlig heter – tar på seg hjelmen, svinger sverdet og spenner buen.

- Jeg satt i traileren min og gjorde meg klar til min første dag på settet når Ridley kom inn og sa: ”Forresten – du må skyte av gårde en brennende pil,” husker Blanchett.

- Jeg fikk ikke ut annet svar enn: ”Åh, ok.” Så fikk jeg en rask 45-minutters pil-og-bue-leksjon, og resten var egentlig flaks. Jeg fikk greia, den fløy gjennom lufta, traff der den skulle og eksploderte. Det var i grunn en svært tilfredsstillende entré for meg på filmsettet.

Trang fødsel
Det tok lang tid å få Robin Hood-prosjektet inn i produksjonsfasen. To ganger måtte det utsettes på grunn av manusproblemer og truende skuespillerstreiker – og mange trodde til slutt at det aldri kom til å bli noe av. To hundre millioner dollarsprosjektet skulle også tappe både fysisk og psykisk, spesielt behovet for skuespillerbytter tok på – blant annet måtte Blanchett overta rollen som Marion etter Sienna Miller. Men for Scott så var det i enden verdt det.

- Når jeg først har satt meg noe fore, så gir jeg alt. Også denne gangen følte jeg et veldig engasjement, men så ble det mye kluss med streik, og filmstudioet ble nervøst siden filmen ikke akkurat var billig, og de begynte å ymte frampå om at vi kanskje skulle legge prosjektet dødt. Og plutselig kunne jeg ikke jobbe fordi vi var i et merkelig slags vakuum – og det var fælt, for jeg liker å jobbe. Så jeg hadde mine pessimistiske øyeblikk da heller ikke jeg trodde at det kom til å bli noe av – på grunn av kostnadene og politikken i det hele. Men vi gjennomførte til slutt, og nå ser det ganske fantastisk ut.

Scott er spesielt tilfreds med Oscar-vinner Blanchett – en passende Marion til Crowes Robin.

- Du vet – Sienna er jo skjønn, men for det første er det stor aldersforskjell, og vi tenkte at kanskje hun var litt for ung for rollen. Selv om hun er en flott skuespillerinne, så ville vi ikke at folk skulle sitte igjen med følelsen av at han giftet seg med sin datter – og jeg er sikker på at Russell vil tilgi meg for å si det sånn. Men Cate og Russell var en langt bedre match. Og hun er helt fantastisk å jobbe med; en skikkelig proff.

På torget i Nottingham
Noen dager etter at filminnspillingen har forlatt Pembrokeshire og returnert til Nottingham, ønsker Crowe Film & Kinos utsendte velkommen tilbake på settet. Det er midnatt, og foran meg befinner det seg en storslagen gjenskapning av en middelalderlandsby – fullstendig med hus, kornmarked, en kirke, et vertshus og smier. Crowe varmer hendene sine over et bål mens han venter på at neste tagning skal ta til; en scene hvor Robin og Marion skal danse sammen på landsbytorget.

En sminkør henger over Blanchett. To av ”The Merry Men”, Kevin Durand (Lille John) og Scott Grimes (Will Scarlet) jaller i med den tredje, Alan Doyle (Allan A’Dayle), mens han spiller en trall på lutten.

- Jeg kan spille ”Stairway to Heaven” hvis dere vil, spøker Doyle.

Hundrevis av statister, alle kledd opp i kostymer à la det 12. århundre, venter på å bli gjett inn i posisjon.

Så spaserer regissøren over settet til sin stjerne, for å filme en liten forscene. De nærmest klemmer seg sammen. Crowe har på seg slitte lærstøvler, gjørmebrune bukser og en lys grønn tunika. Scott har på seg sitt sedvanlige locationantrekk – boots, jeans, anorakk –, og han ler idet Crowe slår av en spøk. Det har innimellom versert rykter om at det har vært et visst spenningsforhold mellom de to, men litt kreativ friksjon har alltid vært måten de har jobbet på, kan Scott meddele.

- Jeg tror det. Russell spurte meg: ”Er det ikke sånn vi pleier å holde på?” Og jeg svarte: ”Jeg tror da det. Men du vet, det kunne vært mye enklere …” Men nå er det nå slik. Med Russell må man bare være forberedt. Min første erfaring med ham var på Gladiatoren, og mens jeg snakket, så pleide han bare å sitte der, stille. Jeg mistenkte at han tok en skikkelig frekkas og egentlig bare dreit i det hele – liksom bare satt der og simpelthen ventet på at jeg skulle holde kjeft, men han hørte faktisk etter – nøye. Og til gjengjeld hørte jeg på ham når han hadde noe på hjertet. Russell er uhørt intelligent og utrolig belest på alt materiale i forbindelse med prosjekter han skal i gang med, og han har derfor sine sterke meninger. Ergo er han en tøff kar å ha med på laget. Men nå har vi laget film sammen fem ganger, og det funker.

Et gnistrende samarbeid
Gladiatoren, A Good Year, American Gangster og Body of Lies har skapt et solid fundament for Scott og Crowes samarbeidsforhold, og uansett hvor mye press det skulle befinne seg under, så revner det aldri. På Robin Hood har Crowe også fungert som produsent, men han er klar på at det likevel ikke forandret dynamikken.

- Man kunne jo kanskje tro at jeg var med som produsent for å hjelpe studioet med å godsnakke i forhold til Ridley, om det skulle trengs. Men hvis en gjorde det, så ville det bare være dårlig dømmekraft. For jeg er, når alt kommer til alt, der for ham. Men selvfølgelig, jeg er jo veldig takknemlig for det at studiogutta faktisk betaler for hele spetakkelet – tusen takk gutter –, men det jeg gir tilbake til dem, som takk for den troen og tilliten, er å jobbe livet av meg hver dag. Men jeg jobber for Ridley Scott. Han er regissøren, og filmen er regissørens talerør.

Blanchett fikk i løpet av innspillingen muligheten til å observere dem begge og kan muligens tilby noe innsikt i hvordan Ridley og Russell får samarbeidet til å fungere.

- De er som George og Martha, sier hun og henviser til de to tegneserieflodhestene, som er bestevenner, men alltid i tottene på hverandre.

- De er veldig glade i hverandre. Men de kommer alltid i klammeri med hverandre, og når den ene vinner, sier den andre: ”Neste gang er det min tur …” Men det er en feiloppfatning det der at man alltid må være fullstendig enige for å klare å produsere noe godt. Når man har stridende perspektiver, så dytter man litt på hverandre – og disse to dytter hverandre – og det er det som resulterer i den spesielle energien man kan se på lerretet i de filmene de lager.

Litt fakta og litt fiksjon
Scott baserer sin Robin Hood på virkelige hendinger.

- Jeg tror alltid du vil stå sterkere om du gjør det. Med mange av Robin Hood-historiene kan man for eksempel sitte og lure på hva som ligger til grunn for at Sheriffen av Nottingham er så tilsynelatende fæl. Og hvorfor er kong Johan en av de slemme gutta? Og så forstår man ikke helt økonomien og politikken i det hele – og ikke noe grunnlag legges for at man skal gjøre det heller. Jeg foretrekker alltid å vite hva som er den virkelige motivasjonen bak de valgene karakterer tar. En god parallell til nå er fra Gladiatoren, da vi varsomt trådde oss gjennom de historiske siste dagene til Marcus Aurelius, og sydde inn en oppfunnet karakter, Maximus. Og her gjør vi det samme. Jeg så for meg at et godt utgangspunkt for filmen kunne være å spørre: ”Hvorfor er det så mye splid i kongedømmet, og hvor kommer alle skattepåleggene fra?” Kong Rikard har vært på sin barmhjertighetsreise i Det hellige land i ti år – og sikkert levd i sus og dus – mens hans hjemland har blitt etterlatt i konkurs for å betale for det.

Videre viser handlingen at Robin Longstride og hans menn, som var i korstogene med kong Rikard, kommer tilbake til England for å overlevere den slagne kongens krone til hans arving, prins Johan (Oscar Isaac). Han reiser så nord til Nottingham for å hedre et løfte han avla til den døende Sir Robert Loxley og for å overlevere sitt sverd til sin far, spilt av Max von Sydow. Mens han er der, møter han Marion og må opptre som Lord Loxley for å redde hennes eiendommer fra å bli plyndret av de regjerende baronene, som ikke synes noe særlig om at en kvinne eier storslåtte marker.

Longstride blir dratt inn i den økende voldelige politiske arenaen, hvor opposisjonelle baroner i nord truer med oppstandelse, franskmennene står på randen av invasjon og den nykronede kong Johan innfører enda strengere tiltak mot sitt eget folk, samtidig som han begynner å oppdage hemmeligheter om sin egen fortid og sin far, som døde da han kun var seks år gammel. Skjebnen kaller.

- Hvis du ser tilbake på historien rundt Robin Hood – og jeg har lest en del på akkurat det området – så finner man tusen år med historie og mer. Historien om Robin Hood er antakeligvis en av de eldste fiksjonshistoriene innenfor det engelske språket, sier Crowe.

- Den har blitt gjenfortalt som en ballade, en legende, et politisk verktøy, et kirkelig verktøy og en drikkevise. Men det vi har gjort her, er noe helt annet. Det sentrale budskapet – å ta fra de rike og gi til de fattige – forblir det samme, men her dreier det seg om hvordan man kommer til det, ikke sant? I vår fortelling ser vi mer på metaforen enn det bokstavelige ”Her er ti gullmynter; gå og kjøp deg en sau og lev et godt liv.” Vi fokuserer mer på det at Robin kan ta noen av de frihetene og rettighetene som overklassen og aristokratiet har, og gi dem til folket.

Noe helt nytt
Crowe har elsket denne fortellingen helt siden han var gutt.

- Jeg tror det er av samme grunn som alle andre som liker historien; jeg liker virkelig tanken om at det kan finnes noen som virkelig bryr seg om andre mennesker. At i et samfunn fullt av undertrykkelse, så er det faktisk noen som vil kjempe imot.

Men verken stjernen eller hans regissør har særlig å si om de diverse andre filmene og tv-versjonene som har vært produsert tidligere.

- Jeg har sett dem, og jeg liker faktisk Mel Brooks sin versjon (Robin Hood – Helter i strømpebukser), sier Scott.

- De gjorde en fabelaktig jobb med den. Den var veldig morsom, og bare konseptet med å sloss på en tømmerstokk var jo helt genialt. Men de andre vet jeg ikke om jeg har så mye til overs for. Vi har i hvert fall lagt oss på et helt annet nivå med denne filmen.

Idet Scott var i gang med klippingen av Robin Hood, gjorde Avatar suksess, noe som fikk ham til å tilby produksjonsselskapet Universal en 3D-versjon av Robin Hood.

- Jeg viste dem en grovklipp i oktober og sa: ”Vi burde satse på 3D. Det klarer vi! Jeg kan gjøre dette om fra 2D til 3D innen mai.” De tenkte en del over saken, men bestemte seg til slutt for ikke å gjøre det, og det tror jeg var et feilgrep. Jeg tror at så mye som 70 prosent av de eventyrlige innspillingstallene til Avatar faktisk kan komme av at den er i 3D. Jeg mener, du kan jo bare regne på det. Men vi har en bra film som den er nå også. Jeg tror nok dere kommer til å like den.

Kanskje 3D kan spares til oppfølgeren, hvis det blir en slik. For i motsetning til i Gladiatoren, hvor Maximus døde på slutten, så er det i alle fall i dette tilfellet åpent for at Robin kan returnere.

- Det var ikke det vi hadde tenkt i utgangspunktet da, sier Crowe.

- Men det er jo absolutt rom for at karakteren lever videre. Så ja, man kan jo alltids finne nye mål som Robin kan fyre av sin pil og bue mot, men vi får se …