Selvsikre debutanter

- Hvordan vi skrev sammen? Det har vi ikke noe godt svar på, forklarer Dalén. Akkurat det varierer fra dag til dag, og ...

- Det vi mener å si, er at vi fungerer som et gammalt ektepar, og kjenner hverandres styrker og svakheter. Hva de er, vil ikke vi røpe, fortsetter Bashir. Når det gjelder arbeidsformen på sett, så har jeg erfaring som skuespiller og tok meg av den delen av regien. Sebastian jobbet med fotografen.

- Så, jo, vi har egentlig et veldig bra svar på det, avslutter Dalén.

Duoen møttes for om lag ti år siden, da sistnevnte var registudent på NISS og Bashir, som nettopp hadde jobbet som skuespiller i Erik Poppes Schpaaa, tok kontakt med skolen for å knytte arbeidskontakter.

Samspill
- Da vi kom på settet til Tomme tønner, føltes det som om vi hadde gjort dette hundre ganger før. Av og til kunne jeg bare se på Sebastian og vite om vi hadde en god tagning eller ikke. Men jeg skal innrømme at når jeg selv var i bildet, så gikk jeg av og til rundt og kikket på monitoren etterpå for å godkjenne, fortsetter Bashir, som skrev hovedrolle til seg selv i filmen og flere ganger i løpet av intervjuet insisterer på å få coverbildet på tidsskriftet.

- All uenighet var gjort unna på forhånd. I og med at vi var to om jobben, kunne vi være to steder på en gang, legger Dalén til. Men det var 29 intense dager på sett.

Ideen til filmen kom for flere år siden. Leon Bashir dro til Danmark og besøkte Kim Bodnia og fikk ham med på en pilot. Dansken, kjent fra Pusher-filmene som var en inspirasjonskilde for Izzat-forfatteren, likte manuset og ringte jevnlig for å høre hvordan prosjektet lå an. I filmen møter han blant annet sin norske motvekt Bjørn Sundquist, som også falt for ideen.

- De Niro / Pacino! utbryter Bashir. - Dette er store skuespillere, som tar mye plass. Det var stort å se dem jobbe, det var bare å lene seg tilbake. Bjørn ringte også jevnlig.

- Bjørn angriper dette med samme lysten som en skuespiller som gjør sin første film. Han ringte meg etter første innspillingsdag og ville gjøre karakteren sin mer positiv. Og det var akkurat det vi trengte for å tilføre den karakteren en helt ny dimensjon, som også skiller seg fra mye av det Sundquist har gjort i det siste.

Stjernespekket
- Alle skuespillerne har bidratt, forklarer hovedrolleinnehaveren og skuespillerregissøren, og det er viktig å lytte til hva man har å bidra med, vite hva man skal bruke og samtidig være tro mot den opprinnelige ideen. Målet med å lage film er å lage bra film.

I andre roller finner man Kristoffer Joner som narkoman eksadvokat, Død snø-regissør Tommy Wirkola og kompanjong Stig-Frode Henriksen som hjemmebrennere fra nord og Anders Danielsen Lie som gangster.

- Bare tanken på ham som gangster er morsom! ler Bashir. Men castingen på denne filmen er noe av det tøffeste jeg har vært gjennom. Å få disse skuespillerne sammen på 29 dager har ikke vært lett.

- Er det lettere å realisere prosjektet og få flere store navn med når man først har noen stjerner på listen?

- Det vi har lært, er at i Norge har ikke det noe å si. Ovenfor Filmfondet, forget it. Selv om vi hadde med Bodnia i piloten, tok det fire år før filmen ble realisert. Men den kommersielle verdien stiger med disse navnene. I norsk sammenheng er ikke manus verdt en dritt, selv om det er det mest verdifulle i hele filmen – man lager jo filmen av manus. Alle skal mene også noe om det, fra fyren som tar imot deg i resepsjonen hos Norsk filminstitutt til alle konsulentene, utreder Bashir. Dalén er enig.

Inspirasjonskilde
- Vi hadde en konsulent, som ikke trenger å nevnes, som åpnet med å si at han eller hun hadde sovnet under Lock, Stock and Two Smoking Barrels, som er en av inspirasjonskildene for filmen. Deretter skulle vi forsøke å prate faglig om hvor vi ville. Som filmskapere, som de er, bør man faktisk ha et så ydmykt syn på sin egen smak at man ikke uttaler seg kritisk om filmer som har gått såpass bra, som har skapt sin egen sjanger. Det er det svært få filmer som gjør.

Under filmfestivalen i Haugesund møtte Bashir produsent og distributør Kjetil Omberg fra Euforia film, og ba om 550 000 kroner til filmen i tillegg til å ville ha hovedrollen.

- Omberg så på meg og sa at jeg i så fall måtte gå ned noen kilo. Jeg så ut som en regissør, jeg så ut som Sebastian, gliser Leon som pumpet seg opp for rollen, og tilbyr å vise før/etter-bildene. Kjetil leste manuset på tre dager og sa at han ville lage filmen, men ikke for et sånt beløp. Han ville lage den for tolv millioner.

Omberg, som selv satset en halv million i prosjektet, ordnet resten fra private investorer. ”Det er ikke noe kunstfilm dere skal få se,” er åpningsreplikken hans når han setter på en visning for Film & Kino.

Ta sjanser
- Det er ofte slik at man nesten må ha bankgaranti før man tør å satse, påpeker Bashir. Hva er det som skiller oss fra Sverige og Danmark når det gjelder film? Det er at de tør å ta sjanser. Å prøve på noe nytt. Harald Zwart må til Sverige for å lage Hamilton, han burde jo egentlig være vår fyr. Om man ikke lager filmer som mater deg med budskap du kan fordøye i ti år etterpå, er man ikke interessert her i Norge. Alle går og ser Hangover på Eldorado, men forsøker vi å lage noe sånt hjemme, må vi pakke den ned med tungt budskap helt til den slutter å være underholdning og blir undervisning. Det er en maktkamp å få finansiert film ut fra norsk filmpolitikk. Og jeg tror at om det her funker, og i kjølvannet av den nye bølgen fra våre kompanjonger i Død snø, så kan vi skape marked for kommersiell film her som publikum har lyst til å se. Jeg føler de fortjener det når de allerede gjennom skattepengene betaler for ti filmer i året som de ikke har lyst til å se.

- Kjetil er den første produsenten jeg har møtt som først bestemmer seg for om han vil lage filmen, og tar det andre etterpå, legger Dalén til. Han og Terje Strømstad elsker film, det er den samme gleden som også har gjort at vi har klart å jobbe i mange år med dette uten å bli betalt. Om det ble film eller ikke var en praktisk side av saken som lå så langt inn i fremtiden at vi ikke tok stilling til det. Omberg og Strømstad er blitt blant de få buttonpusherne i norsk film. De sitter på en enorm makt selv om de ikke rår over så mye penger. De har en frihet andre produsenter ikke har, i og med at de opererer på denne måten.

- Terjes kone var høygravid under produksjonen, men han var tilgjengelig døgnet rundt på mobilen gjennom hele prosessen. Selv om han var et nervevrak. Det var ingen ni til fire-jobb, alle var tilgjengelige på telefon på natta også, og halve preproduksjonen er gjort på SMS. Å se den drivkraften minnet meg på hvorfor jeg ble glad i film, du jobber på tomgang uten å kjenne det. Du jobber på ren glede. Den entusiasmen mistet jeg etter hvert da jeg kom i kontakt med det profesjonelle apparatet og gjorde dette til en arbeidsform. Man blir en del av den formen for å fungere, utdyper Bashir.

Kreativ lagkaptein
- Hvordan har dere lært å lage film?

- Film er en skole hele livet. Stanley Kubrick kalte seg ikke selv regissør før han lagde sin tredje film. Mye av det å lage film er å tørre å feile og å ta noen risker, forteller Dalén som var ferdigutdannet i 2002. Vår skole startet for mange år siden og fortsatte gjennom innspillingen. Alt gikk veldig bra, og vi lærte enormt mye av resten av staben. Vi var opptatt av at det skulle være god stemning på sett, for at folk skulle kunne slappe av og gjøre sin fagoppgave. Mye av regijobben handler om å være en kreativ lagkaptein og få menneskene rundt seg til å blomstre. Når vi ser at folk slipper seg løs og kommer med forslag, er det mye enklere å jobbe med dem.

- Min filosofi, forklarer Bashir, er at man lærer mye mer av å se på dårlig film enn god. Man lærer hva man ikke skal gjøre, og hva som ikke fungerer. Dårlig film gir deg forståelse av hvordan du ikke skal drite deg ut. Derfor må vi tretti tusen som utgjør norsk filmbransje, støtte opp om norsk film som ikke fungerer. Slik kan norsk filmindustri blomstre. Patriotfølelsen må frem og vi må støtte hverandre, uavhengig av det statlige apparatet.

- Og uavhengig av personlig smak, fra noen få utvalgte, legger Dalén til.

- Hvilke konsulenter var dere innom?

- Vi var innom mange, men den epoken vil vi ikke snakke om her, ler Bashir. Men, jeg er oppvokst hos det som tidligere het Norsk filmfond, for å si det sånn. Fra Harry Guttormsen frem til nå kunne jeg skrevet biografier. Men det er slik at alt som er nytt, møter motstand. Men slik er det, når en møter motbakke, vet man at det også går oppover.

- Hva er det mest positive i norsk film for tiden?

- Max Manus har vært kjempepositivt. Den var bygget rundt en klassisk Hollywood-historiefortelling og den forholder seg til det soleklart, og får så mye publikum. Et sunnhetstegn, mener Dalén.

- Jeg var på kurs med manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller, og pitchet en idé på sparket foran en misfornøyd gruppe dramaturger. Tiller holdt på å le seg i hjel. Vi pratet om film, og jeg merket allerede da at han var fra den nye skolen..

- Eller den gamle skolen, men ny i Norge, skyter Dalén inn.

Referanser
- Vi snakket sammen, og delte referanser fra Hollywood-filmer, filmer vi likte. Og jeg har jobbet med produsent John M. Jacobsen. Han er Don Simpson. Mora hans pleide å smøre matpakke til staben, jeg har all respekt for en mann som har jobbet seg opp på den måten. Og hvis noe funker her, så tar man tak i det og klamrer seg til det. Kommer man til konsulentene med Fritt vilt VI får man pengene. Det er en egen porsjon satt av i fondet til Fritt vilt. Og det er positivt, det er bare så vanskelig å lage noe originalt først. Se på fuckings Olsenbanden Jr., den kommer til å ha levetid på 100 år, sier Bashir, hvis rollekarakter Ali åpner filmen med å slippe ut av Botsen.

- En hommage til Olsenbanden?

- Selvfølgelig, svarer Dalén. Vi vet hva som funker, og bruker det.

Gangsterfilmen er heller ingen renspikka Oslo-film, og får en kraftig bris fra nord i tillegg til Danmark, samt en sunn dose Stavanger.

- Jeg vil spille på et bredere spekter enn et rendyrka kriminelt Oslo-miljø. Det handler også om hva som funker for film, se på Vegas for eksempel. Spilt inn i Bergen og handler om problembarn derfra. Vanskelig å sende inn til Oslo. Men hvis en av kidsa har flytta dit fra Oslo. Man må hele tiden ha noe eller noen folk kan relatere seg til i film. Kultur må gjenspeile virkelighet, og vi er så dårlige på det, mener Bashir. Kanskje barnebarna mine får lov til å spille Per og Ola når de har begynt å få litt blondt i håret. Men i denne filmen er det dansk, svensk, to typer stavangersk, nordlandsk, kebabnorsk, slang, en norsk dude som prøver å snakke utenlandsk. Det er norsk virkelighet, moderne norsk. Jeg har sett norsk film fra Mio min Mio, gjennom Veiviseren til Svik. Jeg var klar for å kjøpe meg en enveisbillett til L.A. eller Bollywood, men Aksel Hennie fikk meg til å bli her hjemme og forsøke å gjøre forandring i norsk film. Mannen snakket som folk gjør på gata, det hadde jeg aldri sett før.

- Har filmen noen agenda? Har karakteren Ali noen agenda?

- Ali er the Hero. Og hva er betydningen av det? spør Leon.

- The Hero er den som går gjennom den største forandringen, fortsetter Sebastian. Hm, kanskje vi skulle latt deg begynne litt flabby?

Guddommelig
- Det er ikke der det ligger, og det er heller ikke noen ”føling i fjæra” hvor vi får et closeup av karakteren som sitter og griner mens han reflekterer over livet sitt. Men det er noe bibelsk over det hele, selv om karakteren ikke er klar over det selv, eller man føler seg nødt til å understreke det hele tiden. Gode ting skjer med gode mennesker.

- Det er noe guddommelig over hovedkarakteren. Store menn formes av sin tid, følger Sebastian. Det hjelper ikke å være smart om det ikke er det konflikten krever. Ali havner oppi en av de største konfliktene i moderne tid i Oslo. Det vi hoppa over her, er de første 25 minuttene hvor man skal etablere og få publikum til å like hovedkarakteren, skape sympati, la ham bo i kjelleren til mora og ha en syk far og den pakka der. Vi prøvde å komprimere det og fortelle det effektivt, så vi kunne komme videre med historien.

- Guy Ritchie sier en linje om en karakter, og du vet hvem han er for resten av filmen. Her er karakteren, her er oss, dette er det vi vil, take it or leave it.

- Har dere oppfølgeren klar, eller?

- Den er skrevet, kommer det kontant fra Sebastian.

- Ja, det var et reint helvete i tjueni dager, jeg gikk med i gjennomsnitt fire timers søvn, sier Leon. - Man skal gjøre alt fra å skifte kostymer førti ganger om dagen til å holde koll på hvordan shotet ble. Og jeg tror at alt skjer med en mening. Hadde dette skjedd for fire år siden, så veit jeg ikke om jeg hadde greid det. Jeg har fått gjort det som er drømmen min. Jeg har regissert, jeg har spilt og jeg har skrevet manus. Mitt mål er nådd. Det var det allerede da vi hadde wrap-party. Jeg var den lykkeligste mannen på sett hver dag. Alt som kommer etter dette, er bonus. Skjønner du?