Den forhatte Vincent Gallo

Han garanterer at han er sykdoms- og narkofri. Men han tar også sine forbehold – som å selge sæd til mørkhudede ”for han ønsker ikke å delta i den type integrasjon.” På hjemmesiden vincentgallo.com tilbyr han også eskortetjeneste i weekenden for femti tusen dollar. Han er blitt kalt en Bush-elsker og rasist.

Denne mannen har laget en av undertegnedes favorittfilmer, Buffalo ‘66, hvor han både skrev manus, regisserte og spilte hovedrollen samt skrev musikken.

Han har spilt i filmer som Goodfellas, Arizona Dream, Åndenes hus, Palookaville og jobbet med regissører som Martin Scorsese, Francis Ford Coppola, Emir Kusturica, Abel Ferrara, Claire Denis og Bille August. I tillegg har han regissert flere egne filmer. Blant annet den beryktede The Brown Bunny som sjokkerte i Cannes i 2003.

Svartelistet
Vincent Gallo er svartelistet av en rekke regissører og skuespillere etter utallige konfrontasjoner. Coppola har fortalt at da han hyret Vincent Gallo til Tetro, sto ikke telefonen stille, og mailboksen var full av advarsler. Men etter å ha jobbet med Marlon Brando to ganger, var han sikker på også å kunne takle Vincent Gallo – ”og han viste seg å være verdens hyggeligste mann.”

Vincent Gallo har, i tillegg til å være musiker, skuespiller og filmskaper, også jobbet som modell, blant annet for Hennes & Mauritz.

- Det er verdens beste yrke. Det å gå på catwalken er som å gå på den røde løperen for filmen, men du slipper å lage den jævla greia! Det er slik det føles. Du går til en premiere, og det er et stort party med fullt av folk som klapper for deg – men du trenger ikke å prestere noe! Jeg skulle gjerne ha gjort mer reklame. Noen av de flinkeste og beste folkene jeg har møtt, har vært i den bransjen. De har vært mye mer interessante enn noen jeg har møtt i forbindelse med film. Det er ingen tvil om at de største talentene finnes i moteindustrien. De mest talentløse havner i musikkindustrien. Film ligger sånn midt på skalaen. Hadde publikummet vært mer sofistikert, ville filmene vært bedre. Akkurat som presidenten i et land reflekter de som velger ham. George Bush var viktigere for dem som var mot ham, enn de som stemte på ham. De trengte ham. Vi har Obama nå, og det fører til at det konservative grunnplanet er mer relevant og viktigere enn det har vært noensinne i mitt liv.

Trange kår
Han vokste opp i Buffalo i staten New York. Foreldrene var immigranter fra Sicilia. Begge jobbet som frisører. Faren var i tillegg profesjonell gambler. På slutten av 70-tallet flyttet han inn til New York City og reiste ellers mye rundt i Europa. I sin kunstneriske periode på 80-tallet jobbet han som maler og musiker. Hans første band var post-punk bandet Gray som han startet sammen med kunstmalerkollegaen Jean-Michel Basquiat.

Han begynte også å eksperimentere med film og lagde kortfilmen If You Feel Froggy, Jump og var med i en film kalt New York Beat Movie (1981) sammen med Basquiat. I 1985 spilte han i The Way It Is sammen med Steve Buscemi og Rockets Redglare. Etter å ha vært med I den obskure Doc´s Kingdom i 1987 fikk han gradvis roller i større filmer som Goodfellas og Åndenes hus.

Jeg treffer Vincent Gallo i en hage på Lido i Venezia. Han er der fordi den svenske produsenten av animasjonsfilmen Metropia har spandert turen over Atlanteren. Vincent Gallo har stemmen til hovedrollen i animasjonsfilmen.

Mine avtalte tjue minutter med ham blir til sytti. Vincent Gallo er en mann som har mye på hjertet.

Den første han sier, er at han tar jobbene kun for pengenes skyld.

- Metropia-filmen er jo ikke noen diger Hollywood-produksjon, men mer en entusiastfilm. Hvordan forholder du deg til penger i en slik setting?

- Jeg skal svare på spørsmålet og vil at du ikke dømmer meg ut fra det. Jeg vokste opp i trange kår i Buffalo i staten New York. Jeg vil ikke si at familien var fattig – for det ordet har ingen mening. En svært ubalansert familie. Jeg reiste til New York City uten helt å vite hvorfor. Jeg gjorde en del performance på gata; gråt utenfor restauranter, ble påkjørt av biler og løp ut i trafikken – for å oppskake folk. Jeg holdt på med det i tre år og inviterte venner til å se det jeg gjorde. Jeg ga beskjeder som. ”Møt meg på 57. gate. Jeg kommer til å gjøre noe du gjerne vil se.” Så ble jeg tilbudt en filmrolle. Jeg tenkte: ”Wow. En film.” Jeg spurte: ”Hvor mye vil jeg få?” og fikk til svar: ”Jeg kan ikke betale. Jeg er filmstudent – dette er kunst. Dette er lidenskap.”. Jeg takket nei. Han kom tilbake et par måneder seinere og tilbød meg 500 dollar. Så … jeg begynner alle mine jobbtilbud veldig enkelt: Hvor mye? Hvor mange dager? Det er begynnelsen. Det er ikke slutten. Det er ikke midten. Det er ikke noe å være stolt av, men det gjenspeiler min barndom. Spørsmålet er det samme – enten det gjelder Francis Ford Coppola eller Metropia.

Enormt press
- Mest sannsynlig har denne innstillingen kostet meg millioner av dollar. Jeg har hatt noen suksessrike øyeblikk som har gjort at jeg kanskje kunne ha gjort en stor film jeg kunne ha levd lenge på, men jeg begynner alltid med: ”Hvor mye?” I de ti årene som er gått siden Buffalo ‘66 har ingen av de store studioene tilbudt meg en regissørjobb, skuespillerjobb, fotojobb, klippejobb eller musikkjobb. Så det er ikke slik at jeg blir tilbudt en hel haug med filmer. Derfor tar jeg enhver jobb som er godt betalt. Jeg er ingen helt – det er sannheten. Når jeg har fått jobben, gjør jeg som med alt annet jeg foretar meg, utfører den så godt jeg kan. Jeg legger et enormt press på meg selv, uavhengig av hva jeg synes om rollen eller filmen. Jeg presser meg selv så hardt at andre muligens oppfatter meg som vanskelig å samarbeide med.

- Hvorfor tok du stemmerollen i Metropia?

- Jeg så ikke så bra ut på den tiden, så en ren stemmerolle var perfekt. Jeg spurte regissøren: ”Hvor mange dager? Å, bare tre dager. Hvor mye? Å, du greier litt bedre betaling enn det. Flott.” Det var det som skjedde. Det viste seg å være en god avtale for min del. Vi greide å gjøre jobben på to dager – og regissøren var veldig hyggelig. For å være helt ærlig – jeg leste ikke manus før jeg skulle gjøre jobben, men forelsket meg i filmen og rollen.

- Juliette Lewis, som gjør en av kvinnestemmene, var der også. Jeg har kun hatt noen få kjærester i mitt liv, og hun er en av dem. Hun er en helt spesiell og morsom person å være sammen med.

- Hva synes du om filmen?

Jeg var sjokkert over nakenscenene. Det er noe spesielt med en naken animert karakter – og en av jentene hadde veldig nydelige bryster. Veldig sensuelt.

- Du burde vel ikke være sjokkert som har laget The Brown Bunny?

- The Brown Bunny var en spesiell film. Jeg har ikke for vane å gjøre noe overseksuelt i mine filmer. I min nye film er det ikke en gang et kyss. Buffalo ’66 var veldig kysk. Alle min foto er blyge. Jeg prøver ikke å skape seksuelle eller erotiske bilder. Med The Brown Bunny ville jeg vise hva som skjer når et forhold bryter sammen – den intense sorgen, sinnet, ubehaget og angeren – følelser som er så sammensatte at de bare oppstår i et kjærlighetsforhold. De er helt uforklarlige. De fysiske følelsene man har i et forhold til en jente, har gjort veldig inntrykk på meg. Til tross for alle spekulasjonene om hvorfor jeg laget den filmen, er jeg en ekstremt moralsk person. Det finnes ikke et eneste foto av meg med bar overkropp eller i badebukse. Det finnes et bilde som David Armstrong gjorde av meg i badebukse med en Yes t-skjorte på, men det er ikke et bilde jeg føler meg komfortabel med. The Brown Bunny er ikke noen grov film. Riktig nok har jeg penisen min i munnen på Chloë Sevigny, men det er alt. I Francis Ford Coppolas Tetro måtte jeg ligge naken og kysse Maribel Verdú. Jeg var ekstremt utilpass i den situasjonen, og Francis merket det og skrek til meg: ”Du gjorde The Brown Bunny – kyss henne!”

De hater meg
- Hvordan var det å få alle de negative reaksjonene på The Brown Bunny da den hadde premiere i Cannes i 2003?

- Buingen startet allerede ved fortekstene. De ventet ikke engang til filmen var ferdig. De hatet det faktum at det sto: ”skrevet, regissert og produsert av Vincent Gallo.” De hatet det fra første sekund! Det ble som en manifestasjon av alle fordommene de hadde mot meg, på grunn av hva jeg sier og gjør.

Den kjente amerikanske kritikeren Roger Ebert karakteriserte den som ”tidenes dårligste film.” Vincent Gallo svarte med at ”du ser ut som feit gris med fysikken til en hvit slavedriver, og jeg håper du får tykktarmskreft.”

- Følte du deg utstøtt?

- Nei. Dette går tilbake til skoledagene. Jeg gikk fra å være den mest populære gutten i klassen til å bli den mest mislikte i løpet av ti dager. Barndommen gjør at jeg har et forkvaklet følelsesliv som jeg gjentar på film. Jeg er ikke noe offer, men jeg har en evne til å trigge andre og skape reaksjoner. Det jeg sier nå, er ikke noe å være stolt av. Det jeg har gjort er å fjerne behovet for å være elsket og akseptert. Det går mest sannsynlig tilbake til oppveksten. Min mor gjorde en gang noe veldig simpelt mot meg. Jeg sa til henne at hun ikke kunne gjøre det. Jeg hadde latt håret gro til å bli langt og flott og var den kuleste gutten på skolen. Begge foreldrene mine var frisører – og hun klippet håret mitt kort. I dag betyr ikke det noe, men det gjorde det da. Håret var min identitet. Det var perfekt. Det var langt og blondt, det var glatt – og hun klippet det kort. Jeg sa til henne: ”Hvis du klipper det, kommer jeg aldri til å snakke til deg igjen.” Jeg snakket ikke til min mor på tre og et halvt år. Så måten jeg takler avvisning eller misforståelser, fiendskap, fordømmelse, eller hva det skal være, er ved å vise at jeg ikke trenger noen som helst eller deres aksept. Jeg har fjernet det ordet fra mitt vokabular. Jeg eksisterer gjennom det jeg liker å gjøre, og skalker lukene.

Lykkelig
- Hvordan har du det nå?

- For øyeblikket er jeg det lykkeligste mennesket jeg noensinne har vært. Hovedsakelig er jeg positiv. Jeg er ikke en mørk og depressiv person som fantaserer om negative ting. Jeg våkner om morgenen og er glad og ser bare muligheter. Jeg elsker livet og vil leve evig.

- Hva handler din nye film om?

- Det er litt komplisert. Som jeg har fortalt, gjør jeg bare film for penger. Jeg ble castet og kontaktet av en mann som så ut som han var indianer og kalte seg Pete Red Sky. Det viste seg at han var koreaner, men han så ut som en indianer. Han ringte meg – til tross for at han må ha hørt rykter om at jeg både er rasist, homofob, nasjonalist og Bush-elsker.

- Er du?

- Jeg er en radikaler, men en ekstremt konservativ radikaler. Jeg er imot ideen om at vi er forskjellige. Ved å gi ulikhetene oppmerksomhet, gjør vi dem virkelige – enten de eksisterer eller ikke. Kanskje har de svarte hatt noen negative erfaringer de siste hundre årene, men gjennom menneskets evolusjon er det bare et bitte lite vindu. Å sette ting i sammenheng skader ikke. Hva vil det si å være fattig, for eksempel? Det å være underprivilegert for hundre år siden betyr noe helt annet enn i dag. En fattig i New York er rik i Calcutta – eller i forhold til en fattig i New York for hundre år siden. Slike ord er meningsløse. Men i hvert fall – jeg gir denne koreanske indianeren halv pris i forhold til hva jeg vanligvis tar, fordi han er det søteste og hyggeligste mennesket jeg noensinne har møtt, og han har skrevet manus, regisserer og har finansiert det hele selv.

- Jeg møter opp på settet, og det viser seg at det er det verste crewet og de dårligste skuespillerne jeg noensinne har møtt. Jeg har ikke lest manuset, fordi jeg bare har tenkt å skli gjennom filmen, uansett. Så leser jeg noen scener – og herregud! Hva i helvete er dette? Hele crewet og alle som er der har bare som mål å utnytte mannen bak filmen, og produsenten snyter ham. Det er en katastrofe. Jeg legger armen rundt ham og sier: ”Pete, hva i helvete er det som foregår? Hvem er du – er du indianer?” Nei, det viser seg altså at han er koreaner. Han har laget en elendig film tidligere. Alle er ute etter å lure ham, og det er en forferdelig situasjon. Jeg sier til ham: ”La oss stoppe.” Jeg går hjem og tenker over situasjonen. Det er et konsept her. Det er så dårlig og utrolig. Det jeg vil, er å prøve å finne ut om det er noe her. Jeg bringer inn min egen kameramann, og han skyter alt som skjer mellom opptakene på dette som må være tidenes verste filmsett. Nå sitter jeg på denne filmen som jeg lagde der. Jeg ser på disse opptakene seks måneder seinere mens jeg skyter Tetro. Jeg har 200 timer med opptak, og av det har jeg laget en 77 minutter lang film som både underholder meg og som jeg synes er ekstremt vakker. Jeg vet ikke om jeg kommer til å vise den noen gang – for muligens er det jeg som er markedet for den.

- Jeg så Todd Solondz´ Life During Wartime i går. Den er bra – den er hva han kan skape innenfor sitt intellekt. Det jeg gjør er å skape noe som overgår mitt intellekt.

Lukkede øyne
- Du sier du lever et lykkelig liv nå – hvordan må da en kvinne være for å øke lykken din?

- Det eneste som betyr noe for meg, er ærlighet og åpenhet – og en spesiell duft. Utseendet betyr ikke så mye. Det er vakre mennesker overalt, men jeg har ikke møtt henne ennå. Årsaken er at mine øyne er lukket.

- De kan vel åpnes igjen?

- Om natten ser jeg henne. Som ung var jeg redd kvinner. Da jeg ble litt berømt, brukte jeg min status i forhold hvor jeg følte at jeg hadde kontrollen. Jeg drives av frykt – frykt for å miste det jeg har og bli avvist. Jeg forsøker ikke å gi det så mye oppmerksomhet i dag.

Jeg vil gjerne leve evig, så jeg spiser sunt og løper hver dag. Jeg vil ikke la meg manipulere av alle dem som mener de har funnet ut hva vi trenger å dytte i oss, slik sukkerdyrkerne, hvetedyrkerne, maisdyrkerne og soyabøndene som produserer genmanipulerte produkter gjør. Jeg prøver å være bevisst hva jeg har i meg. Ta for eksempel her i Italia: ”Du må spise pasta, pasta”, sier de. Jeg spiser den ikke. Det finnes ikke noe mer genmanipulert og endret kornslag enn hvete. Jeg har en venn – faren er milliardær og eier Dole – et av verdens største matselskaper. Han har et enormt privat drivhus – et sted hvor jeg har vært mange ganger. Der er bær og frukt dyrket ut fra frø som er både ti tusen og hundre tusen år gamle. Å gå der er som å besøke Edens hage.

- Jeg sier at jeg vil leve evig, men jeg er heller ikke redd for å dø. Det gir meg frihet. Mine evner til å konfrontere andre er ikke helt utviklet, selv om jeg er kommet et godt stykke på vei. Men ser man på hvor jeg kommer fra, er de langt bedre enn forventet.