Frykten er mitt våpen

- Jeg bruker håndholdt kamera fordi jeg vil at du som publikum skal føle deg som fjerde mann på laget når de tre soldatene reiser for å utføre jobben sin.

The Hurt Locker er basert på manusforfatteren og journalisten Mark Boals førstehåndsobservasjoner, etter at han var sammen med denne bombeavdelingen i Irak i lengre tid.

Kathryn Bigelow fikk tilsendt noen av hans Bagdad-reportasjer fra sin agent.

- Jeg syntes de var noe helt utenom det vanlige. Da han kom tilbake fra Irak, fortalte han meg om disse mennene som jobbet med å desarmere bomber under kampens hete – en eliteavdeling med store tap. Jeg var sjokkert da han fortalte meg at soldatene stort sett ikke hadde andre hjelpemidler enn en nebbtang når de utførte jobben. Og sjokket ble ikke mindre da jeg hørte at alle disse soldatene hadde meldt seg frivillig og ofte ble så glade i jobben at de ikke kunne tenke seg å gjøre noe annet. Etter å ha hørt denne historien visste jeg at dette kom til å bli min neste film, sier Kathryn Bigelow.

De to møttes i 2005, og Boal begynte å skrive manus basert på livet til soldatene han var sammen med i Bagdad året før.

Når Kathryn Bigelow nå kommer med sin Irak-film, begir hun seg ut i et filmatisk minefelt. De filmene som har kommet, har stort sett blitt sviktet av publikum, med unntak av In the Valley of Elah – som også til dels er basert på Mark Boals reportasjer fra Irak.

- Jeg følte at nettopp denne typen film manglet – en actionfilm med Irak som ramme for historien, fremhever Kathryn Bigelow.

Helvete
Ulikt de fleste andre filmer fra Irak er dette ikke en dokumentarfilm. Hun tar heller ikke standpunkt til krigen, men forteller om en gruppe soldater og deres livsfarlige oppdrag der de lever midt oppe i konflikten og i tillegg har sine interne konflikter.

The Hurt Locker er en intens historie om tre soldater som jobber med å fjerne bomber i Bagdad. James (Jeremy Renner), den nye sersjanten, overrasker sine to underordnede når han gang på gang drar dem inn i livsfarlige oppdrag. Han ser ut til å være totalt fryktløs i Bagdads krigshelvete.

- Man undres jo over hvorfor de påtar seg slike jobber i en tid hvor hæren består av frivillig vervede soldater, og ikke vernepliktige. For meg var det viktig å granske psyken til disse personene som søker action med livet som innsats, understreker Kathryn Bigelow.

- Filmens åpningsreplikk forteller at ”war is drug” – forsøker du å fortelle at disse bombeteknikerne er en gjeng med adrenalinjunkier?

- Sitater er hentet fra Chris Hedges. Han har skrevet en fantastisk bok som heter ”War Is a Force that Gives Us Meaning”. Han snakker om det forlokkende med strid og hvor grensen går mellom, mot og dumhet – hvordan mot alene ikke kan redde livet ditt. Jeg spør meg hva som får et menneske til å gå alene ned en gate hvor du vet det er en bombe som kan gå av når som helst, og du vet at ingen kan hjelpe deg hvis det smeller.

- Hvordan tror du det amerikanske publikummet kommer til å reagere på filmen?

- Det har manglet en kinofilm som er basert på førstehåndsobservasjoner fra de som utfører noen av de farligste jobbene, som lar deg føle deres frykt og forsøk på å overvinne den. Dette er en film som gir seeren en sterk følelsesmessig opplevelse av hva som foregår der nede. Jeg vet ikke hvordan det er hos dere, men i USA er det faktisk veldig lite medieomtale av krigen. Og ikke noe av nyhetsdekningen har vist hva soldatene gjennomgår. Det er The Hurt Lockers styrke, og jeg tror det amerikanske publikum gjerne vil vite det. Vi forteller det nyhetsmediene har forbigått, og gjør det veldig personlig. Når det gjelder soldatene i denne filmen, håper jeg at folk opplever dem som vanlige mennesker i en spesiell situasjon. Jeg har prøvd å unngå alle de vanlige klisjeene og heller fortelle om de psykososiale årsakene til at vi går i krig.

Amerikansk blikk
- Når du lager en film som dette, er du redd for å demonisere den andre siden?

- Vi bestemte oss for å se konflikten fra de amerikanske soldatenes synsvinkel og ikke irakernes side. Ganske enkelt fordi vi ikke er arabere, og det ville være urettferdig ovenfor dem å lage film ut fra en synsvinkel og kultur jeg kjenner for dårlig. Jeg har gjort det en gang tidligere med ubåtfilmen K-19 The Widowmaker hvor jeg forsøkte å fortelle det fra russernes side. Kulturelt og politisk ville det vært mye vanskeligere her. For meg har det vært viktig ikke å lage en stereotypisk framstilling av irakerne. Derfor har vi med hele spekteret, fra den verdslige professoren som snakker fem språk, til bombemakeren som leser koranen. Et av de store problemene er jo kommunikasjon. Nesten ingen av de amerikanske soldatene kan arabisk. Bombene er et språk, men det er også et strukturelt problem med alle de etterlatte bombene fra Saddam Hussein-tiden som forsvant i krigens kaos, i tillegg til alt det som er stjålet i ettertid. Pentagon har regnet ut at opprørerne har sprengstoff nok til å holde konflikten gående på nåværende nivå i 274 år. Bombene de bruker, er stort sett utrolig enkelt laget. Det er gjerne artillerigranater koblet til en mobiltelefon og et batteri. Du kan lage en slik bombe på ti minutter. Det er umulig å fjerne en slik trussel med hundre tusen soldater – eller en million, for den saks skyld.

- Hva slags research gjorde du selv?

- Jeg reiste til Irak og tilbrakte en del tid sammen med bombeteknikerne i Fort Irwin i USA, og siden besøkte jeg dem i Kuwait. Det ga meg en forståelse av hvordan livet deres var. Jeg vil ikke forenkle det hele, men bare den tanken at du er under et forferdelig stress og tar avgjørelser flere ganger om dagen som kan bety liv eller død, er veldig spesiell. Med The Hurt Locker forsøker jeg å forstå hva som får unge mennesker til å påta seg en slik oppgave, og hvordan de i det hele tatt er i stand til å utføre jobben under slike vilkår.

Ekte innspilling
Filmen er spilt inn i Jordan – i grenseområdene til Irak.

- Jordanerne var utrolig hjelpsomme. Jeg tror det hjalp godt at de kjente mine tidligere filmer, og den jordanske kongefamilien støttet i tillegg prosjektet. Noen ganger foregikk innspilingen bare et par-tre kilometer fra grensen til Irak, forteller Kathryn Bigelow.

- Jeg ville gjerne gå over grensen for å ta bilder der, men vi fikk beskjed om at det var for farlig – det var rett og slett for mange snikskyttere i området. I Jordan befinner det seg mer enn en million flyktninger fra Irak, så du merker veldig tydelig krigens tragedie. Blant disse flyktningene var det mange skuespillere. Så alle araberne i filmen er irakiske flyktninger.

Hovedrollene spilles av Jeremy Renner, Anthony Mackie og Guy Pearce. Kathryn Bigelow ville ikke ha Hollywoods megastjerner i hovedrollene fordi hun mener det ville ødelagt filmens dokumentariske stil.

- Jeg ville ha relativt ukjente skuespillere og bruke dem i helt annen type rolle enn det som ble forbundet med dem. Martin Scorsese sa en gang at casting er nittisju prosent av regien. Det er så viktig, spesielt i denne filmen hvor du ikke vet hvem som skal leve eller dø. Putter du Tom Cruise inn i rollen, så vet publikum at han overlever – han er udødelig.

- Etter alle Irak-filmene som er laget og til dels har floppet – hvor enkelt var det å få overbevist produsentene om at de skulle satse på din film?

- Jeg tror materialet talte for seg selv. Dette er den eneste filmen basert på førstehåndsobservasjoner, og independentprodusentene likte ideen. Studioene derimot, ville ikke ha noe å gjøre med den. Det var nærmest som å komme opp til dem og si at jeg ville stjele hundre millioner dollar. Hollywood tror ikke amerikanerne er interessert i krigen. Jeg håper folk får samme opplevelsen når de ser denne som da de så Apokalypse nå! og Black Hawk Down. Det er snakk om andre kriger og konflikter, men begge de filmene tar meg rett inn i situasjonen, og jeg opplever dem på en personlig måte. Ingen nyhetsreportasje kan gi deg den opplevelsen, sier Kathryn Bigelow.