De fleste kjenner historien om Alice i Eventyrland: Liten jente følger en kanin ned i et hull, kommer til en underlig verden befolket av ekstraordinære med uvanlig logikk og sans for byråkrati. Da boken kom i 1865 ble dens originale lek med form og struktur normgivende for fantasilitteratur, og den har vært populær blant barn og voksne siden. Det er en historie som har blitt fortalt mange ganger på film.
De fleste filminteresserte kjenner også til Tim Burton. Tim Burton har med årene blitt svært god til å lage Tim Burton-film. Oppskriften byr gjerne på Helena Bonham Carter med korsett, Johnny Depp i drastisk og sjarmerende overspill, spiralformet scenografi innlemmet i krølltoppens halvmørke fantasi.
Hva skjer når disse to størrelsene møtes? Vel, historien om Alice er blitt fortalt så mange ganger at Burton gjerne vil lage sin egen vri på den. Filmen bygger på de to bøkene om Alice av Lewis Carroll, ”Alices Adventures in Wonderland” og ”Through the Looking-Glass”. I sistnevnte går Alice gjennom et speil og møter flere karakterer som minner om de fra den første boken, men som ikke blir direkte gjenkjent av Alice. I stedet for en gjenfortelling av hendelsene, rekonstruerer Burton historien basert på temaer og karaktergalleri og pakker det inn i noe som dessverre er en strømlinjeformet Disney-fortelling. Manusforfatter Linda Woolverton står bak historier som Beauty and the Beast og Lion King, som i høyeste grad treffer sitt publikum, og vel så det. Men filmen er et synlig kompromiss mellom det jeg anser som Disneys ønske om å nå et bredt publikum, og Burtons ønske om å bringe en mørkere og særere visjon til lerretet. Resultatet blir midt på treet for historiens del. Burtons visuelle særpreg kombinert med stort budsjett og en enorm 3D-stab gjør filmen absolutt severdig, men regissørens nye leketøysapparat vil ikke bære ham eller andre særlig lenge. Når den umiddelbare fascinasjonen rundt 3D-film dabber av, vil folk fremdeles gå på kino for å oppleve en god historie, og det er ikke noe godt tegn når man tar seg selv i å studere bakgrunnsdetaljer under den siste store konfrontasjonen (beklager spoiler, men filmen forteller deg dette uansett på et tidlig tidspunkt gjennom en, gjesp, profeti).
Mia Wasikowska, som spiller den snart 20 år gamle Alice, er et stort skuespillertalent. Helena Bonham Carter og Crispin Glover spiller dysfunksjonelt par i hjerter på helt riktig vis, og Johnny Depp er morsom for ungene i den noe utenpåspilte Den gale hattemakeren. Anne Hathaways Den hvite dronning er det mest irriterende jeg har sett på lenge. Det er dessverre bare ett lag i alle karakterene, og det trenger ikke være slik. Spike Jonzes Til Huttetuenes land fra i fjor viste oss at hverken Greenscreen eller CGI trenger å komme i veien for at vi skal bry oss om figurer som kanskje ikke finnes. Alice lover at hun ikke skal glemme eventyrvennene sine, og at hun skal besøke dem igjen. Jeg vet ikke om jeg kan si det samme.
