Oldboy-regissør Park Chan-wook har nok en gang laget en film som overrasker publikum. Hans nye film Thirst vekket betydelig oppsikt ved fjorårets filmfestival i Cannes.
Oldboy ble kritikerrost og vekket interessen for den sør-koreanske regissøren. Hans fortelling om raseri og hevn var en filmatisk nytelse. Med Thirst har han laget en horrorfilm utenom det vanlige – vakkert regissert og provoserende i sitt innhold vil den garantert vekke avsky i bedehusmiljøet, med sin blodtørstige prest som dras inn i en verden av hemningsløs seksualitet og dekadanse.
Song Kang-ho spiller gudfryktig prest som melder seg frivillig til et medisinsk eksperiment i håp om at det kan utvikles en kur mot et dødelig virus – et virus som medfører en grusom og smertefull død. Men det er verken Gud eller medisinen som redder ham fra døden, men blod fra en donor som bærer et helt annet virus. Han blir infisert av et vampyrvirus og oppdager at han kun kan overleve hvis han jevnlig får tilgang til menneskeblod. Livet hans blir en kamp med virusene som har infisert ham.
Den tidligere svært så gudfryktige presten rives nå av et begjær og en sexdrift som er langt over det menneskelige – i tillegg til blodtørsten. Allerede på sykehuset møter han kona til en barndomsvenn og innleder et forhold til henne – som har oppsøkt ham for å komme unna et voldelig ekteskap. Regissør Park Chan-wook drar oss inn i en vampyrverden helt fri for moralske grenser hvor presten styres av dyriske drifter.
Som sjangerfilm hører Thirst hjemme blant filmer som Twilight og True Blood, men fortellermessig har den mer til felles med en film som La den rette komme inn. Park Chan-wook tar seg store friheter i forhold til vampyrsjangeren, og de mer ortodokse blant publikum vil nok provoseres av at han ikke holder seg strikt til formelen med blodtørst, overnaturlig styrke og nødvendigheten av å unngå sollys. Park Chan-wook gjør seksualdriften nesten like dødelig, og for vår besatte prest handler det ikke bare om å bekjempe vampyren i seg, men også om en moralsk kamp, til forskjell fra andre horrofilmer.
Som med Oldboy er dette også en visuell nytelse, og som regissør våger Park Chan-wook å gå nye veier innen sjangeren. Det er modig gjort – og han lykkes.
