Politioverbetjenten Sam Tyler blir en dag utsatt for en ulykke. Når han våkner opp fra den, befinner han seg plutselig i 1973. ”Er jeg gal? Ligger jeg i koma? Eller har jeg faktisk reist tilbake i tid?” spør han seg i seriens vignett.
Siden sesong to er Life on Mars’ siste, får vi jo omsider svar på dette, men det er denne enigmaen som på sett og vis driver serien framover og skaper det som betegnes som en koalisjon av den ordinære politiserien, 70-tallets Starsky & Hutch, samt noe mer sci-fi-aktig. Tyler befinner seg jo virkelig i en type Twilight Zone, der han prøver å forstå hvorfor og hvordan han har havnet der han er, når han plutselig står ansikt til ansikt med sine egne forgjengere og ser hvilken innvirkning han må ha for at hans egen fremtid skal forekomme slik han husker den. Kort sagt: konseptet er kult. John Simm er også en solid og troverdig leading man. Men man kan jo heller ikke vente annet enn kvalitet når det er BBC som står for produksjonen. At mye av soundtracket består av vintage David Bowie, setter et ekstra deilig, spisst og nostalgisk preg over det hele. Skåret i gleden er at Life on Mars er kjedelig. Rett og slett. Bra; ja visst. Men kjedelig.
