Moden, som fyldige druer

Harvey Shine er fra New York og har ikke lenger grepet, verken på seg selv eller den pulserende samtiden. Han mister jobben. Og må reise til London der datteren gifter seg med en svært så vellykket ung spirrevipp mens datterens mor er overstadig forelsket og gift på nytt med sin nye mann, som er rik, vakker og klok.

Kate er middelaldrende, ensom, lever sammen med en nevrotisk mor og ingen andre, en traurig jobb på flyplassen i London og lite å se frem til. Dersom man ser bort fra en ferietur sammen med mamma.

Sånn er det. Og ut fra disse ingrediensene snekres det en varm, følsom og klok romantisk komedie om to mennesker sånn litt utenfor allfarvei som finner hverandre, stoler på hverandre og blir glade i hverandre. Det er definitivt ikke astrofysikk. Men det er altså varmt og sjarmerende.

Egentlig et skoleeksempel på hva skuespillere kan bety. For dette er altså ikke spesielt originalt, for å si det forsiktig. Denne type historier bygger i ett og alt på at skuespillerne har den nødvendige autoritet og det nødvendige nærvær til å etablere troverdighet. Og empati. Med Dustin Hoffmann som den tussete Harvey Shine, og med Emma Thompson som den enda mer tussete gamle-jomfruen-in-spe, blir dette en meget varm og god komedie om hvordan kjærligheten kan overta traurige liv og gjøre noe ekstra ut av disse. Det kalles livet, og denne filmen forteller oss at det er vakkert. Dersom man har problemer med akkurat dette budskapet, så skyldes det neppe filmen. Legg til et sjarmerende London som preges av svak høst, så har man en vakker høstsonate. Så god som noen. Og underholdende på en måte som griper fatt i oss.

Jeg er sjarmert.