Det som er dumt med Little Britain, er at det er altfor få episoder. I hvert fall i denne ”amerikanske” sesongen, hvor vi får servert skarve seks avsnitt. det er ikke nok! For når du først har satt i gang med å se på Little Britain, så er det lite annet som frister.
Hvem vil vel gi slipp på kvalitetstid med minuttfrekvente gapskratt? Ikke jeg, i alle fall. Men nå skal jeg ikke banne i kirka og bite hånden som fôrer meg. For all del; man er jo sjeleglad for at Matt Lucas og David Walliams er tilbake med sin burde-bli-genierklærte tøyseserie. Og denne gangen med en liten tvist. Ja, for dette er Little Britain USA. Men det er altså de samme gamle mesterhjernene som står for idé og utføring – bare at denne gangen har de tatt seg en aldri så liten tur over dammen, for der å utføre videre sosialantropologiske studier av det moderne mennesket. Her sammenligner de med skjevt blikk de to engelskspråklige verdensmaktene. Med seg på turen har de selvfølgelig tatt mange av de kjente og kjære figurene som vi kjenner fra den originale helbritiske serien, og som seg hør og bør, blir vi også servert for et knippe friske tilskudd. Dette er ironisk. Dette er satirisk. Dette er så jævelig på kanten. Dette er makeløst og helt, helt fabelaktig.
