The Brothers Bloom
Det som er dumt med fantastiske auteurer som Quentin Tarantino og Baz Luhrman, er at de inspirerer til så fryktelig mye middelmådighet. Det er jo forståelig at flere vil ha sin bit av kaka når man ser at det faktisk går an å være tro mot sin kunstneriske integritet og fortsatt lage filmer som er publikumsvinnere. Men samtidig synes jeg altså at enkelte kan spare seg bryet med å blotte for mye av sin fantasi til resten av verden.
Sånn som i dette tilfellet med The Brothers Bloom. Det er helt tydelig at filmskaper Rian Johnson forsøker å lage sitt eget lille kunststykke, noe jeg kan respektere (skjønt det dog kan diskuteres hvorvidt det er hans eget, siden det ikke er til å ta feil av at han tidvis kopierer begge ovennevnte regissører). Dette resulterer i noen genuint fantastiske øyeblikk, men det er også her problemet ligger. For det er bare enkelte gode, men for spredte øyeblikk man får, og alt imellom er en langdryg og feilslått tolkning av fortellerteknikk. Man kunne ikke brydd seg mindre om protagonistens historie (i den grad man faktisk da kan kalle det for en historie) – og da kan det likeså godt være det samme.
