Bright Young Things er komikeren og skuespilleren Stephen Frys eneste regiarbeid, og hans høye anseelse har, i tillegg til en flokk lovende unge skuespillere, fristet kjente folk som Jim Broadbent, Dan Aykroyd, Simon Callow, Stockard Channing og Peter O’Toole inn i mindre roller.
Spesielt O’Toole er i Bright Young Things praktfullt ”over the top” som den uforutsigbare og halvskrullete faren hovedpersonen besøker i håp om å få penger av ham, slik at han kan gifte seg med datteren.
Handlingen foregår tidlig på 1930-tallet og viser seg å være en meget livlig satire over de unge i aristokratiet. De lever til de grader i nuet, og deres besettelse med utagerende festing og generelt utsvevende liv skildres nøye, i en adapsjon av Evelyn Waughs ”Vile Bodies”, regnet som en av de aller beste britiske komiske romaner. Både spill og filmens tekniske kvalitet holder høy standard, men samtidig føles det hele noe affektert og ganske lite involverende. Spesielt dette siste gjør at man tar relativt lett på de mer alvorlige undertonene som gjør seg gjeldende mot slutten av filmen.
