Når Ridley Scott går løs på Robin Hood-myten, så gjør han det grundig. Robin Hood fremstår som en helt annen enn den vi kjenner fra utallige filmer og tv-serier.
Ridley Scotts historie er lagt i forkant av de tidligere fortellingene om Robin Longstride (Russell Crowe) som vender hjem sammen med Richard Løvehjerte fra korstog. Den Robin vi her møter er godt nok uten strømpebuker, men han er også en fyr som er heller lite opptatt av å omfordele rikdom og bryr seg knapt om sheriffen i Nottingham. Han er først og fremst skjørtejeger på jakt etter Lady Marion (Cate Blanchett), selv om han også er en opprører. Robin Hood er med på å tvinge kong John til å signere Magna Carta etter at den nyslåtte kongen har overtatt tronen fra sin bror Richard Løvehjerte, som er drept i Frankrike på vei hjem fra korstogene. Kong John er ikke en mann som holder avtaler, og Robin blir en del av opprørerne som kjemper mot kongen og hans franske allierte.
Kombinasjonen Ridley Scott og Russell Crowe er synonymt med full action, og det er det massevis av. Her spares det ikke på noe; storslagne kampscener med blinkende sverd og pilsvermer på linje med Gladiatoren. Det er neppe tilfeldig. Russell Crowe fremstår nærmest som en udødelig gladiator i Sherwood-skogen.
Den som nok likevel har hatt den tøffeste jobben i denne produksjonen er manusforfatter Brian Helgeland, som tydelig har jobbet hardt for å være nyskapende og har kreert en Robin Hood som skiller seg fra de tidligere filmene. Robin Hood byr i tillegg på imponerende fotografering og nydelig filmmusikk. Den er streit underholdning, men mangler likevel mye på å bli en stor episk klassiker på linje med Gladiatoren – til det er spikersuppa til manusforfatter Brian Helgeland for tynn.
