"Fikser'n" Flemings store år

Victor Fleming fylte 50 i 1939. Regissøren hadde hatt en omtumlet karriere før han endte i registolen. Han skaffet seg ry som en bunnsolid håndverker, en damenes mann, en eventyrer og en dreven ”fikser” av strandede filmprosjekter. Høsten 1938 og vinteren 1939 skulle han få to redningsoppdrag på løpende bånd. Resultatet ble to av de vakreste juvelene i filmhistorien. Nå er de tilgjengelige i Blu-ray. 70 år gamle. Evig unge.

Det dreier seg om Trollmannen fra Oz og Tatt av vinden – i tilfelle noen skulle lure. De ble begge for en tid siden relansert for n-te gang. Nå i Blu-ray og i diverse mer eller mindre overdimensjonerte luksus-jubileumsutgaver. Denne artikkelen baserer seg på grundig gjennomsyn av de to to-disc-utgavene som foreligger, til snaue 300 kroner per stykk. Kjøper man disse, får man originalfilmene i eventyrlig bra kvalitet, ledsaget av ekstramateriale det tar rundt et døgn å avspille.

1939 – et stort filmår
1939 var et stort filmår. Ikke bare for Victor Fleming. Hollywood lanserte toppfilmer på løpende bånd. Her er et lite utvalg, i alfabetisk rekkefølge: At the Circus med Marx-brødrene, Goodbye, Mr. Chips, The Hound of the Baskervilles, The Hunchback of Notre Dame, Intermezzo, Mr. Smith Goes to Washington, Ninotchka, Of Mice and Men, Only Angels Have Wings, The Roaring Twenties, Stagecoach, Union Pacific og Young Mr. Lincoln, i tillegg til de to førstnevnte. I dag virker det helt utrolig at så mange tidløse klassikere kan produseres i én enkelt by i ett og samme år.

Når det likevel var mulig, finner man mye av forklaringen i filmstudioenes stilling og posisjon like før utbruddet av annen verdenskrig. Et filmstudio var en egen, selvstendig verden. Alt og alle funksjoner fantes inhouse – fra snekkere til restauranter og regnskapskontor. Ikke å forglemme: Alle kreative, skuespillere, manusforfattere, regissører og fotografer, var fast ansatt på kontrakt. Noe som gjorde det mulig for studioene å disponere kreativiteten etter eget forgodtbefinnende. Det tilsa en nærmest industriell utnyttelse av kunstnerne. Man fikk ikke mye plass til individuell synsing. Jobben skulle gjøres, og hvilken jobb ble bestemt av de allmektige studiobossene.

Husk videre at dette var før tv. Og at studioene fortsatt eide kinoene selv – dette var før anti-monopollovgivningen tok knekken på denne suverene maktposisjonen. Studioene eide altså alt, fra de personene som tok de første, famlende skrittene i retning av en ny film, til billettøren i den siste, lille kinoen som fikk vise filmen. Før studioene trakk den tilbake. Til egne hvelv.

Men de allmektige studioer viste seg å være like gode – eller dårlige – som studioenes sjefer. Av den grunn fikk sjefene – filmprodusentene – en uvanlig stor andel av prestisjen rundt disse filmene. Mervyn LeRoy og hans musikalske makker, Arthur Freed, hadde en stor og reell andel av den suksessen Trollmannen fra Oz ble. Ingen tvil om dét. Heller ingen grunn til å tvile på David O. Selznicks altoverskyggende innflytelse på det som skulle bli Tatt av vinden. Disse produsentene var mer enn filmprodusenter – de var veritable ledere av store konsern som endte opp med filmatiske mesterverk som sluttprodukt.

Ingen visste i 1939 at dette året også skulle bli en kulminasjon: Aldri skulle Hollywood bli større eller mektigere. Etter annen verdenskrig fulgte eierskapsbegrensninger som medførte slutt på kinomonopolene, og senere fulgte TV.

Bilmekanikeren fra Pasadena
Det påstås at Victor Fleming fikk innpass i filmbransjen da han ble tilkalt som bilmekaniker for å reparere Douglas Fairbanks’ kjøredoning. Sikkert er det i alle fall at han avanserte fra kamera-assistent til fotograf og senere regissør gjennom en serie barske filmer. Han stilte som offisiell fotograf da USAs president Woodrow Wilson dro til Europa like etter første verdenskrig for å danne Folkeforbundet. Vel hjemme ble han guttas mann og etter hvert regiansvarlig for filmer som Red Dust, Reckless og Captains Courageous. Han er sterkt medansvarlig for etableringen av mannlige filmikoner som Gary Cooper, Spencer Tracy og vennen Clark Gable.

Høsten 1938 hadde innspillingen av Trollmannen fra Oz kjørt seg fast. Den opprinnelige regissøren, Norman Taurog hadde fått fyken allerede før opptaksstart. Nummer to, Richard Thorpe, herjet altfor ivrig med filmsettet i forsøk på å holde timeplanen. Da innspillingen måtte stanse på grunn av at blikkmannens sminke av aluminiumpulver hadde holdt på å ta livet av skuespilleren, benyttet produsent LeRoy anledningen til å hyre George Cukor. Men Cukor skulle begynne innspillingen av Tatt av vinden senere samme høst og forlot filmsettet. Gode råd var dyre: Men den ultimate fikser’n, Victor Fleming, ble satt på saken.

I utgangspunktet var dette et valg som fikk flere øyenbryn til å heve seg. Fleming var som nevnt guttas mann, og få hadde tiltro til ham som regissør av barnefilmer, hva man antok at Trollmannen fra Oz ville bli. Men damevennen Fleming hadde nylig slått seg til ro med hustru og småbarn og ville gjerne gi ungene noe varig. Altså en film. Det viste seg da også at Fleming hadde et fint og varsomt grep: Mye av poesien og varmen i Trollmannen fra Oz tilskrives nettopp ham. Og hadde det ikke vært for hans egen aktive innsats, ville filmens glansnummer, Over the Rainbow, havnet på gulvet i klipperommet. Grunnen var at distributørene fryktet at sangen ville gå over hodet på ungene, og at det var uverdig for Judy Garland å synge på kanten av en grisebinge. Heia distributørene!

Til overmål: Den berømte, innledende sekvensen fra gården i Kansas, som er holdt i sepia og inkluderer Over the Rainbow er IKKE regissert av Victor Fleming, men av en annen veteran, King Vidor. Som, høflig og veloppdragen, holdt inne med dette faktum inntil etter Flemings død ti år senere.

Og grunnen til at Vidor tok over?

Victor Fleming, som hadde tatt over Trollmannen fra Oz etter George Cukor som skulle regissere Tatt av vinden, fikk beskjed om å ta over Tatt av vinden etter George Cukor!

Turbulent fødsel for Tatt av vinden
Denne kanskje største suksessen i filmhistorien fikk en turbulent fødsel. Først var det en uendelighet av spekulasjoner og intriger omkring hvem som skulle spille hovedrollene. Og dernest fulgte mye lugging hva angikk regien:

Det finnes en mengde teorier og sladderhistorier om hvorfor den dynamiske, men også lett maniske og svært spesielle produsenten David O. Selznick sparket George Cukor. Eller, eventuelt, hvorfor Cukor gikk. Uenighet om manuskriptet, at Cukor var for langsom, at Clark Gable var sjalu på sin motspiller Vivien Leigh, som fikk all regissørens oppmerksomhet, og at Clark Gable insisterte på bestevennen Victor Fleming etter at Cukor insisterte på at Gable skulle snakke sørstatsaksent (som den dag i dag blir sett på som ganske bondsk blant alle de amerikanere som ikke kommer fra sørstatene).

Det meste tyder på at Gable hadde liten innflytelse på beslutningen og at den bunner i Cukors og Selznicks ulike måter å se stoffet på.

Men Flemings overtagelse var i alle fall et lykketreff. Den barske manneregissøren viste seg å være en formidabel instruktør, også av kvinner. Både Vivien Leigh og Hattie McDaniel, i rollen som den svarte ammen, fikk sine Oscars.

Et gjensyn med filmen – nå i Blu-ray – (og jeg har ikke tall på alle gangene jeg har sett den!) gjør det klart for meg at nettopp Flemings maskuline regigrep utgjør noe av Tatt av vindens suksessformular: Han får Vivien Leigh til å spille filmen som dét den er, et melodrama for mellomgulvet. Ikke en salongkomedie for hodet, noe Cukor nok hadde tendert i retning av. Det sies ofte at Tatt av vinden er en kvinnefilm. Og, jada, det handler stort sett om kvinner. Bortsett fra den supercoole Clark Gable og den noble blautfisken Leslie Howard, så er dette kvinnenes film. Men kvinnene, med Scarlett i spissen, overlever først når de lærer seg å opptre maskulint-aggressivt mot tilværelsens mange trusler. Og når Scarlett til slutt er alene, så er det ikke kjærligheten til mannfolk eller barn som redder henne. Det er kjærligheten til ranchen Taras røde jord. Akkurat som enhver annen odelsbonde!

Den glemte mesteren
Trollmannen fra Oz er Judy Garland og Mervyn LeRoy. Og Tatt av vinden er David O. Selznick og Vivien Leigh, to intense, ustadige og viljesterke mennesker, med Clark Gable stilig et sted i kulissene.

Få tenker på at ingen av disse to filmene hadde blitt det de ble, uten Victor Fleming. Han signerte en rad viktige filmer både før og etter den magiske vinteren 1938/1939 og frem til sin død i 1949, da han nettopp hadde avsluttet produksjonen av Jeanne d’Arc med Ingrid Bergman, nær 60 år gammel. Men det var i denne magiske vinteren, da Hollywood stod aller høyest, at Fleming ga poesi og varme til Trollmannen fra Oz, og kvinnelig overlevelsesevne og skikkelig fraspark til tidenes melodrama: Tatt av vinden. Nå kan du se dem igjen, så vakre som aldri før, i Blu-ray.

Send en tanke til Victor Fleming – ”fikser’n” – når du setter deg til med fjernkontrollen!