The Twilight Saga - Eclipse er ungdomsromantikk, actionfilm og skrekkvisjoner i skreddersydd innpakning, med gode spesialeffekter og et fengende persongalleri. Men en original historie er det ikke, rent bortsett fra vampyr- og varulvkrydderet.
Regissør David Slade har hatt en takknemlig oppgave med å lage oppfølgeren til en serie som allerede har en enorm fanskare. Samtidig er det ingen selvfølge at verken filmversjoner av populære bøker eller oppfølgerfilmer blir en suksess, men det ligger nok potensial i The Twilight Saga - Eclipse til at tilhengerskaren ikke forsvinner med det første.
Da Stephenie Meyer kom med Twilight-serien i bokform, nådde hun fram til ungpikehjerter verden rundt med sin historie om annerledes-jenta Bella og hennes møte med vampyren Edward og varulven Jacob. Mens de to første filmene hadde en forholdsvis mild tilnærming til vampyr- og varulvuniverset som krydrer den klisjéfylte historien om ung kjærlighet i et trekantdrama, så har regissøren for film nummer tre hentet fram et knippe av sine erfaringer med å lage mer voksne skrekkvisjoner (30 Days of Night).
I The Twilight Saga - Eclipse hviler kameraet, under ledelse av det erfarne blikket til Javier Aguirresarobe som også var fotograf i forrige kapittel i filmserien, på rikelig med skrekkfilm-finesser – selv om de får et forholdsvis mildt uttrykk så lenge det å kappe hodet av en vampyr er framstilt på samme måte som det å knuse noe av is (lydbildet er fiffig nok også lagt opp mot en lik konnotasjon). Lekkert er det uansett, om en kan bruke det ordet om å se noen bli lemlestet og myrdet. At noen har lagt ned noen kroner og en god porsjon omtanke i spesialeffekter, vises også tydelig i utformingen av de digre varulvene. Men effektene er dog ikke av en sånn art at de bør ta nattesøvnen fra ungdommen. Regissør Slade har sydd det makabre og det svarte sammen med pene sting som rammer inn den nær tåredryppende historien om ung kjærlighet som settes på prøve, men som ser ut til å overvinne alt. Ung pike som kysser vampyrgutt på blomstereng er garantert i stand til å få pikehjertene i brann. Veltrent varulvgutt i bar overkropp likeså. Variasjonen mellom thrillerelementene og kjærlighetshistorien blir også underbygget av lydbildet, som spenner fra det mørke rockvokabularet til det mer sensuelle symfoniske under ledelse av Howard Shore, som jo heller ikke er noen novise på området.
Det manipulerte fargeuttrykket i flere scener er med på å underbygge det unaturlige i dette universet, hvor bildene iblant får et tegneserieaktig preg. Det bygger fint opp under det valget Bella blir konfrontert med og må ta stilling til nå som hun er enda et skritt nærmere overgangen til voksenlivet; om hun ønsker å bli vampyr og trå inn i en for henne ukjent og lokkende tilværelse, eller forbli menneske, med de utfordringene det medfører.
Som i de foregående filmene (og bøkene) er dette først og fremst for pubertale ungjenter som har hodet fullt av romantiske visjoner om hvordan den store kjærligheten er. Og etter dette vil de få hodet fylt av enda flere. For min egen del skulle jeg ønsket at hun snart kom til å vende hele den forskrudde gjengen ryggen og kjenne etter at hun fullt ut er i stand til å ta vare på seg selv å stå på egne bein, uten en overbeskyttende vampyr hengende etter seg. Men det er foreløpig ingenting som tyder på at hun ikke vil ri inn i nattemørket med sine frosne venner. Og at vi får se mer til Bella og hennes verden er allerede klart, ettersom fjerdefilmen Breaking Dawn allerede er underveis. De roper nok hurra, fansen. For alle oss andre vil jeg heller anbefale den langt mer sofistikerte vampyr-tv-serien True Blood, som er et fantastisk godt eksempel på at man ikke trenger være ung og ubeskrevet for å la seg begeistre av bisarre og overnaturlige univers.
