Mitt liv som hund av Lasse Hallström hører absolutt med til mine favorittfilmer. Filmen ga ham en Hollywood-karriere som toppet seg med Hva er i veien med Gilbert Grape? Siden har det stort sett gått nedover med svensken. Dear John er et bevis på at regissøren har mistet grepet og tar til takke med det han blir tilbudt – for dette er ille.
Hollywood-filmene til Lasse Hallström kjennetegnes av at de er emosjonelle dramaer med åpning for litt grining. Denne gangen har svensken valgt å lage film baserte på den amerikanske tårepersemester Nicholas Sparks bok med samme navn. The Last Song, basert på en annen bok av samme forfatter, hadde premiere for en måned siden, og det er ikke med på å øke forventingene til denne filmen.
Dear John er en typisk formelfilm: Gutt møter jente, varme følelser oppstår, klasseforskjeller skaper konflikt, sykdom og atter sykdom, atskillelse underveis, for så til slutt å gjenforenes. Bedre blir det selvsagt ikke av at de to hovedrolleinnehaverne, Channing Tatum og Amanda Seyfried, ser ut til å mangle enhver kjemi. De opptrer som stotrende fjortenåringer på skolefest.
I løpet av filmen er det meningen at du skal få grine litt underveis. Lasse Hallström har i sin filmatisering beholdt alle forfatterens klisjeer, og det er nærmest pinlig hvor hjelpeløst det hele blir. Dear John er en film det er vanskelig å grine til – derimot er den til å gråte over. Særlig når man vet hva Lasse Hallström har gjort på sitt beste.
Lasse Hallström har med Mitt liv som hund laget en av tidenes beste skandinaviske filmer. Det er derfor trist å oppleve at det skal ende slik. Kanskje er det på tide for den 64-årige svensken å ta ut AFP.
