Etter i om lag to år å ha slitt med følelsen av at Sex and the City-gjengen solgte sin sjel til djevelen og dømte seg selv nedenom og hjem med den første filmen etter tv-serien, så er det deilig forløsende at jeg finner meg positivt overrasket over Sex and the City 2 og faktisk klarer å nyte mesteparten av det jeg bevitner fra kinosetet.
Det virker som om Carrie og co. har kommet litt tilbake til seg selv. For der hvor den første filmen vekslet mellom å være pretensiøs, desperat, særs pinlig berørende og alvorstung som få, så har skaper og regissør Michael Patrick King i toeren klart å finne tilbake til den balansen av tøysethet og vågalhet som oss hardbarkede fans har savnet etter at selve serien opphørte sin produksjon.
Nå skal det sies at Sex and the City, som i tv-versjon hadde norsk tittel Sex og singelliv, er sitt eget fenomen og må bedømmes ut ifra det. Det betyr at filmen i seg selv hadde slitt noe mer om man ikke hadde hatt et snart ti år gammelt grunnlag å basere historien, intrigene og personlighetene på. For dette er ganske mager kost om en får tenkt seg om mer enn én gang. Men det er tydelig i designen at filmen kun ikke skal fungere som noe mer enn en visitt tilbake til det som gjorde at vi i det hele tatt forelsket oss i tv-serien og ”jentene” i første omgang. Og i så måte er filmen vellykket. For selv om det tidvis kan virke noe oppstilt, spesielt i begynnelsen, og enkelte elementer med hell kunne vært kuttet ut, så er dette rett og slett bare herlig lekent. Det er nok kun forbeholdt de som allerede har et godt etablert forhold til Sex and the City fra før av, men for oss blir dette en trivelig affære – full av kjærlighet, forviklinger, sex og sko…
