Ungdommen av i dag

Den amerikanske ungdomskomedien har fått en hormoninnsprøytning på 2000-tallet. Det som gjør filmer som for eksempel Superbad så innsiktsfulle og underholdende er først og fremst deres presise beskrivelse av troskyldig sexfikserte unge mennesker, men observert helt uten ondskap og i stedet med stor innsikt i ungdommenes enorme underliggende usikkerhet.

Youth in Revolt føyer seg inn i trenden. Den første knappe halvtimen gir bud om en riktig festforestilling, der vi presenteres for en rekke skisseaktige, men like fullt presist observerte karakterer. Jean Smart spiller hovedpersonens mor, en falmet blondine som snart runder femti og skjemmes over sine strekkmerker. Zach Galifianakis, særingen i trekløveret i Hangover, er morens upålitelige kjæreste. Ray Liotta, fra Scorseses Goodfellas, spiller en politimann med gjennomborende blikk og sans for gammeldagse verdier. Erik Knudsen er hovedpersonens ultra-pubertale bestevenn, evig avstandsforelsket og med en pinaktig krum penis som «points towards the east».

For filmen utmerker seg nemlig med sin litterære, elegant formulerte dialog, iallfall hos hovedpersonen Nick Twisp (Michael Cera) og den jenta han snart faller så håpløst for. Begge er i midten av tenårene og går ikke av veien for å skryte på seg sofistikert smak og ditto kunnskaper, og deres urealistisk kultiverte formuleringsevne skaper en flott komisk distanse, tatt i betraktning Nicks himmelropende mangel på livserfaring. Spesielt med kjønnslivet, og filmen er drepende treffsikker i skildringen av hans hormonrasende forvirring i møtet med Sheeni (Portia Doubleday, som kan ligne litt på Amanda Seyfried) – sensuell, direkte og utfordrende, men samtidig tennerskjærende unnvikende når Nick forsøker å fange henne inn.

Vi har Michael Cera i friskt minne fra sine roller i Juno og Superbad, og han er som alltid fabelaktig som ung mann med en helt spesiell aura av verdighet og edruelighet, men samtidig offer for alle tenkelige pubertale hemninger, lengsler og ydmykelser.

Men Cera viser sin begrensning når han også skal dukke opp som Francois Dillinger, Nicks «onde» alter ego, en totalt samvittighetsløs nihilist av en ungdomsopprører som skal sørge for å fikse dama. Skikkelsen og situasjonene er rett og slett ikke morsomme nok, samtidig som store deler av det artige birollegalleriet har forsvunnet ut av filmen. Ungdomsopprøret er naturligvis i tråd med filmens tittel, men fortoner seg som en avsporing sammenlignet med filmens virkelige kvaliteter. En lignende avsporing så vi for øvrig også i Superbad (tildragelsene på festen og forviklingene med politimennene etterpå), men Youth in Revolt har intet kompenserende genialt påfunn som sekvensen med penistegningene i Superbad.

Youth in Revolt ender dermed opp som en jevnt fornøyelig komedie det går an å humre godt av, men i en sår visshet om at løftene fra dens skarpladde start ikke ble innfridd.