Teknologi-kræsj i klassisk innpakning

Etter suksessen Avatar, hvor regissør Cameron og hans medarbeidere utviklet 3D-teknologien til nye høyder, er det ikke spesielt lurt å tilby et godt vant kinopublikum noe halvveis godt, i så måte. Dessverre er det ikke mye positivt å si om den tekniske løsningen vi blir tilbudt i Clash of the Titans. Filmen skal være tatt opp i 2D før den er omgjort til tre dimensjoner, og det både synes og merkes. Enkelte partier kan like godt sees uten, som med brille, og får klarere og bedre bilder uten de karakteristiske synsmedhjelperne, andre partier blir en direkte sjøsyk av bilder som ser fullstendig ufokuserte ut, og hele filmen blir gjennomgående mørk og blass i bildekvaliteten i 3D-versjonen.

Når først Avatar er nevnt; hovedrollen i Clash of the Titans bekles av samme mann, Sam Worthington. Denne gangen spiller han Persevs, som blir funnet på havet sammen med sin døde mor og vokser opp hos en fattig, men hjertegod fiskerfamilie. Når det han hele livet har sett på som sin familie, blir tatt av dage fordi de tilfeldigvis befinner seg i nærheten av noen soldater som vekker guden Hades’ (Ralph Fiennes) vrede, tar livet en ny, og for Persevs, uventet kurs. Han viser seg å være resultatet av en kjærlighetsakt mellom guden Zevs (Liam Neeson) og hustruen til en jordisk konge. Ergo er vår mann Persevs utstyrt med helt usedvanlige evner som vil komme til god bruk i kampen som nå har oppstått mellom mennesker og guder. Men for å ta i bruk disse evnene, må Persevs ikke bare akseptere dem, han må også avfinne seg med å være av gudelig opphav. Noe soldatene, som han reiser ut med for å redde verden ved å drepe det kvinnelige monsteret Medusa, også gjør hva de kan for å få ham til å akseptere. Mads Mikkelsen har rollen som soldaten Draco, en klassisk oppbygd reisevenn for vår helt, som hjelper Persevs gjennom farene og kjemper de slag som byr seg, med sin veltrente kropp. Etter god, klassisk maner finnes det også en kvinne ved heltens side underveis (den vakre Io, spilt av Gemma Arterton, som er uten alder og som uselvisk uten hans viten har våket over Persevs siden han ble født), mens en annen vakker kvinne Andromeda (Alexa Davalos) må reddes dersom kjærligheten skal kunne blomstre.

I stil og dramaturgisk oppbygning gir filmen assosiasjoner tilbake til Hollywood-storfilmer som Ben-Hur (1959) og Cleopatra (1963). Det er storslåtte tablåer krydret med rikelige mengder statister (som i disse dager like gjerne er dataanimerte), historien er bygget på gresk mytologi og flere kjente skuespillernavn krydrer rollelisten. Det kan ikke være lett å være skuespiller i en film som denne, hvor det er en hårfin balansegang mellom svulstige greske myter, ren underholdning og samtidig et krav om å holde på det underliggende alvoret i historien. Worthington har allerede bevist en gang at han kan spille helt, og det ser ut til at han har valgt samme fremgangsmåte denne gang, med et ansikt som utstråler styrke, men svært lite annet av følelser. Mikkelsen har (etter sin opptreden i Valhalla Rising?) tilegnet seg en veltrent kropp, som han får god bruk for i denne rollen. Dansken har også evnen til å utstråle stoisk ro og har fra naturens side et smådjevelsk drag over fjeset som passer godt til rollen som nådeløs soldat. Og stort mer trenger han ikke spille på her. Neeson og Fiennes er sminket til det tilnærmet ugjenkjennelige i sine guderoller, men greier begge å levere sine replikker med passe grad av troverdighet. Samtidig får det hele innimellom et komisk skjær, som blant annet fikk undertegnede til å tenke på b-filmskaperen Ed Woods filmunivers (har du sett Bela Lugosi kjempe mot, og samtidig skulle gjøre levende, en krafsende blekksprut i Bride of the Monster, er det et syn man aldri glemmer). Når gjengen som skal redde menneskeheten, på sin ferd blir ført ut i ørkenen, og der må kjempe mot noen ”fryktinngytende” skorpioner (som er laget på langt større budsjetter enn Ed Wood kunne drømme om), spiller også filmskaperne på det humoristiske i scenen, heldigvis.

Det er med andre ord ingen spesielt grensesprengede film regissør Louis Leterrier har gitt seg i kast med. Attpåtil er det en nyinnspilling av Desmond Davis klassiker-versjon ved samme navn fra 1981, som av filmkritiker Roger Ebert er blitt kalt en form for gresk variasjon av Star Wars, og som ifølge selvsamme Ebert til tross for sitt smått idiotiske utgangspunkt, faktisk er så konsekvent i sin framstilling at den fungerer. Og det samme må kunne sies om 2010-versjonen. Setter man teknologiske begrensninger og krav til nyskapning tilside, er dette bent frem underholdning med kjekke menn som sloss, vakre kvinner og en dæsj gresk mytologi på toppen. Dersom det stemmer at det enkle ofte er det beste, og man synes litt gammelmodig eventyrfilm er helt ok, kan man med andre ord la seg fange. Men for all del, styr unna 3D-versjonen, om du kan. Jeg håper for filmskapernes del at 2D-versjonen kan by på langt bedre teknisk bildekvalitet enn det som ble vist tredimensjonalt.