Hva skal man kalle dette? En biografisk krim, kanskje, om en høyst reell person som opprinnelig het Michael Peterson og som etter oppvekst i en respektabel engelsk middelklassefamilie på seksti- og syttitallet avanserte til å bli Charles Bronson, en av Englands mest voldelige og fryktede fanger.
Navnet etter filmstjernen fikk han av en slags bokseagent, som hyret ham til å kjempe på bare nevene i kamp med andre slåsskjemper i den korte tiden han var på frifot. I de siste 34 årene har han vært fengslet, i 30 av disse har han sittet helt isolert. Årsaken er mannens sterke trang til å ta gisler, denge opp alt han kommer over av vakter og annet fengselspersonell og generelt sett skape særs mye ugreie. Alt angivelig for å realisere seg selv, bli en stjerne.
Filmen om ham er fiks, fortalt med en viss ironisk distanse av hovedpersonen selv, og den reduserer følgelig volden og voldens problem til en småpussig ballett for muskelbyggende bøller. Regissør Nicolas Winding Refn sier klart og greit i en bakomfilm at han ikke har noen stor agenda bak filmen, og det kan man saktens merke. Bakom all flinkheten, som inkluderer fiks klipping, flott lyssetting og talentfull bruk av musikk, finner vi svært lite av substans og holdning.
Et høydepunkt på diverse lett ”alternative” festivaler, om man skal tro omslaget. Selv kan jeg kontrollere min begeistring.
Tross lyssettingen er det lite ved denne filmen som blir særlig mye bedre på Blu-ray.
