Hvem i all verden var Karl Marthinsen? Benedicte M. Orvungs formmessig dristige film gir et svar, og innlemmer denne "ukjente" mannen i Norges tvilsomme panteon av nazister og krigsforbrytere, på linje med Quisling, politiminister Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs.
Tittelen på filmen Strengt hemmelig (den har for øvrig undertittelen "skuddene på Karl Marthinsen", men "mot" er da bedre norsk?) spiller både på det faktum at mange dokumenter rundt Marthinsens meget viktige posisjon i det norske nazistyret inntil nylig har vært hemmeligstemplet, og at han i generasjoner har vært tabu innen familien (han er Orvungs grandonkel).
Selv om her er følelsesladde intervjuer med Orvungs mor og innslag fra møter med lokalbefolkningen i Mehamn, Marthinsens fødested, hvor man ikke er bare glade for at Orvung har begynt å grave i betent fortid, kommer likevel familieaspektet ved filmen etter hvert noe i bakgrunnen.
Kanskje er det fordi historien om Marthinsen i seg selv er så fascinerende – hvordan en så åpenbart intelligent og drivende dyktig mann kunne misbruke sine evner, i sin stilling som leder av det hemmelige politiet Stapo og senere som leder av Hirden, Quislings stormtropper. Pirrende er det også at tross all kretsing rundt ham så forblir han på et plan likevel et mysterium, mye takket være de mange fotografiene av ham hvor blikket er skjult under en nedtrukket uniformslue. Filmstjernepen er han også, og kan minne litt om Ralph Fiennes.
Orvung skaper en meget spennende kontrast tvers gjennom filmen mellom denne mysteriøse ondskapen, personifisert i Marthinsen, som unndrar seg alle våre forsøk på fullt ut å forstå den, og "banaliteten" i en serie intervjuer med en av hans underordnede fra krigen, en helt ordinært utseende mann som fortsatt i dag beundrer Marthinsen og står for det de gjorde, og som framstår i en underlig blanding av stakkarslighet og en slags verdighet.
Filmen når sitt kunstneriske klimaks i en lengre sekvens om likvideringen av Marthinsen, foretatt av norske motstandsfolk 8. februar 1945. Orvung dveler her stadig ved to fotografier av Marthinsen i sin bil, hvor øynene hans selv i døden er skjult under skyggen på luen. Selv om hennes mange formmessige krumspring i filmen – noen elegante, noen anmassende – vil bli kontroversielle, får Orvung i et av bildene en genial idé: Hun lar ansiktet til et av skolebarna som var vitne til avrettingen langsomt tone inn på vindusruten rett over det gapende ansiktet til Marthinsen. Uskylden og udyret kan man si, men samtidig noe langt mer flertydig. Et genuint overskridende øyeblikk av ren poesi, som de fleste filmskapere bare kan drømme om.
