Tradisjonen tro så slår ikke kombinasjonen Morgan Freeman og Clint Eastwood feil denne gangen heller. Hollywoods gullgutt Matt Damon er et velkomment og styrkende supplement til stjernelaget, og resultatet av det gode samarbeidet vitnes i Invictus, som er en riktig så fin film, om enn ikke fullstendig perfekt.
Filmen starter idet Nelson Mandela (Freeman) innsettes som Sør-Afrikas nye president, og vi får skildret (noe famlende dessverre) den nylig avskaffede apartheidens etterdønninger og får innsyn i Mandelas største utfordring som ny president; nemlig å forene Sør-Afrika til en enhetlig nasjon. For å få forsynt oss med nok innblikk i situasjonen og Mandelas inspirerende ideologier, hoppes det tidvis litt for ufokusert fram og tilbake, men omsider snirkles plotet inn på Mandelas uvanlig store personlige engasjement i nasjonalsporten rugby, og den rollen sporten vil spille i forhold til Mandelas arbeid for å samle nasjonen.
Ved å bruke nasjonallagkaptein Francois Pienaar (Damon) som sitt talerør, ønsker nemlig Mandela å inspirere laget ut av sin nederlagsraptus, og han setter som mål å vinne verdenscupen. For mer enn å være en ren sportslig seier, vil den kunne symbolisere kampen for å komme over segregeringen og viljen til å stå og arbeide sammen for å legge bak seg den tragedien som er Sør-Afrikas historie. Ved å legge såpass mye fokus på noe så politisk trivielt som rugby, viser Mandela at det er ved de små slagene krigen vinnes. Det trenger ikke være så komplisert. Og det er også i denne ukompliserte Mandelas ånd Invictus er laget.
Filmen er gjennomsyret av Mandelas tankevekkende filosofier og hans lavmælte karakter. Regissør Eastwood har med det laget en film som på mange måter er menneskelig og enkel, samtidig som den berører det spektakulære. Matt Damons ærlige og energiske bidrag yter stort til å spe på dette positive inntrykket og tilfører filmen et lag av gutteaktig sjarm. Men filmens klare helt er selvfølgelig Mandela selv – slik han på briljant vis fremstilles av Morgan Freeman. Freeman gjør skam på alle både fortidige og fremtidige tolkninger av Mandela i det som er en av hans karrieres fremste prestasjoner. Det er umulig ikke å la seg rive med av den tryggheten, dybden og karakterstyrken han fremviser som denne bemerkelsesverdig godhjertede skikkelsen. I likhet med Mandela selv blir også Invictus liten, men stor, og lavmælt, men rungende.
