På slutten av 1990-tallet dukket det i filmen opp en underlig bråkjekk en. Wes Anderson het han, og gjennom filmer som Rushmore (1998) og The Royal Tenenbaums (2001) etablerte han seg raskt som en av våre mest originale stemmer, breddfull av ironi, imidlertid med en usedvanlig sår klangbunn.
Wes Andersons arbeider er kjennemerket av å være gjennomarbeidet i ekstrem grad (Tenenbaums må for eksempel være en av de scenografisk mest detaljrike filmene noensinne). Videre ble han gjennom en nærmest nevrotisk bruk av visse hyperstiliserende trekk – blant mye annet, kamerabevegelser i demonstrativt rette linjer og bortimot alt plassert frontalt i forhold til kamera – kanskje til den mest rigorøse stilist siden den japanske mester Yasujiro Ozu.
Dessuten har Wes heldigvis aldri blitt voksen. Roald Dahls barnebok ”Fantastic Mr. Fox” skal være den første boka han leste, og han har stadig det utslitte eksemplaret i bokhylla. Hans kanskje sterkeste kunstneriske drivkraft er nemlig at han synes ute av stand til å gi slipp på sin barndoms skjellsettende kulturelle opplevelser, men i stedet lar dem gjenoppstå i skrudd og vridd form på lerretet. Det er heller ikke tilfeldig at nesten all komikken i hans to forrige filmer, de sublimt snodige Livet under vann med Steve Zissou (2004) og The Darjeeling Limited (2007, hvori opptatt en genial kortfilm, den ømme og vemodige Hotel Chevalier), er basert på voksne som oppfører seg som barn.
Som Steve Zissou og eldstebroren i Darjeeling, er herr Rev i Den fantastiske Mikkel Rev en sjarmerende kjeltring og en naturlig, men svært dominerende lederskikkelse. Stemmelagt av Clooneys belevne og karakteristiske ru røst, fremstår han som ”man of the world”-aktig, livstrett og lakonisk. Men like under dette dovne vann bobler en villskap og eventyrlyst og et behov for de aller største gester og, ikke minst, andres hyllest.
Selv om filmen kanskje ikke umiddelbart fortoner seg så morsom som vanlig, den animerte formen synes å legge bånd på Wes’ forventede visuelle detaljrikdom, og han kanskje ikke får all verden ut av de menneskelige karakterene som står bak den store klappjakten på dyresamfunnet, er her likevel mange briljante ideer: De på overflaten så siviliserte dyrenes plutselige anfall av villskap. En ellevill sekvens der dyrene bryter seg inn på alle gårdene til akkompagnement av en slags parodisk bluegrass-musikk. Herr Revs lyse idé i en krisesituasjon om å oppildne dyrene ved å annonsere deres latinske navn. En absurd grandios sekvens mot slutten der dyrene møter en mytisk ulv, som for øvrig har en besynderlig likhet med avslutningsscenen i Døden i Venedig. Legg til alt dette hans sedvanlige, nådeløst kvernende maskin av motiver, gjentagelser og running gags, og jeg tipper at dette er nok en Wes Anderson-film som er bygget for å holde seg lenge.
