Lenny Kravitz som sykepleieren John og hovedrolleinnehaver Gabourey Sidibe i Precious.
Vi befinner oss i Harlem anno 1987. Precious handler om den objektivt stygge og svært overvektige, svarte, understimulerte jenta Claireece Precious Jones, glimrende tolket av Gabourey ”Gabby” Sidibe. Rollen er hennes debut som skuespiller.
Filmens hovedkarakter har alt mot seg. Utseendet er eksepsjonelt overdådig, hun utsettes for seksuelle og voldelige overgrep av mor og stefar. Hun får to barn med stefaren, hvorav det ene har Downs syndrom. Hun lever med mor (heftig tolket av stand-up komikeren Mo’Nique), som er en reinhekla psykopat og svært voldelig. Filmen følger Precious’ vei ut av elendigheten – gjennom opplysende skolegang.
Ved filmens begynnelse konfronteres vi som seere med våre egne fordommer. Hovedkarakteren er så utrolig stygg at seeropplevelsen nærmest blokkeres. Dyktig regi og flotte drømmesekvenser gjør at man raskt trenger forbi det sjokkartede førsteinntrykket. Fram skrider en intelligent, sosial analyse som bærer preg av korrekt psykologi og svart forståelse. Filmen er et dannelsesprosjekt, først og fremst rettet mot unge, fattige svarte. Den tar et grundig oppgjør med de mest uheldigste antiverdiene i den svarte amerikanske kulturen. Det er ikke kult å si ”fuck” i annet hvert ord. Det er ikke bra bare å spise pig nuckles. Det er ikke en levevei å juge på sosialkontoret, for å få ut mer trygd. Utleveringen av dette åndelig og økonomisk voldelige og svarte, fattige miljøet virker innimellom voldsomt på en velfødd ”hviting” – men setter samtidig den amerikanske, svarte historien i et begripelig perspektiv. Antiverdiene er psykologiske utslag av undertrykking og selvforakt. Filmens ”lowball” karakterer er krydret med utradisjonelle filmnavn som Paula Patton, Mariah Carey, Sherri Shepherd, Lenny Kravitz, Stephanie Andujar, Chyna Layne, med flere. Umerkelig popper de inn i stillfarne roller som Precious sine hjelpere og ”kulifiserer” filmen på en smart måte. Filmen har hatt stor suksess i USA og har høstet strålende kritikker. Hos meg får den fire på terningen fordi historien ikke måtte settes tilbake til 1987. Dette er Harlem i dag også, og fremdeles den sørgelige livssituasjonen for mange svarte i USA. Dette opplever jeg som et underlig, unødvendig og distanserende grep. Regissøren har også falt for fristelsen til å være noe overtydelig i enkelte scener – i en ellers så sobert fortalt og viktig filmfortelling.
