The Imaginarium of Doctor Parnassus inneholder litt for mye av Terry Gilliams styrke og svakhet.
Det er knyttet mye forventning til denne filmen, ikke minst på grunn av dens ufrivillige status som Heath Ledgers siste. Mange har nok også fått med seg at Johnny Depp, Jude Law og Colin Farrell har tatt over Ledgers rolle i scenene som ikke var spilt inn da han døde. Løsningen høres muligens litt merkelig ut, men så heter da også filmens regissør Terry Gilliam - nok et element som trolig har fått manges forventninger skrudd opp. Mannen har jo, i tillegg til Monty Python-medlemskap, titler som Brazil, 12 Monkeys og Fear and Loathing in Las Vegas på CV-en.
Men dessverre minner denne filmen vel så mye om de nokså uengasjerende og ustrukturerte Time Bandits og Baron von Munchausens eventyr.
Plotet er i hvert fall gilliamsk nok: Doktor Parnassus (Christopher Plummer) reiser rundt med et magisk ”Imaginarium” – et rom hvor rammene for virkeligheten tøyes og bøyes, og uheldige sjeler regelrett fordufter. Med på den permanente turneen er hans kortvokste høyre hånd, hans søte, snart sekstenårige datter og hennes gjøglende beiler. Truppen plukker i tillegg opp en mystisk, hengt mann de døper George (Ledger/Depp/Law/Farrell), som hevder at han har mistet hukommelsen. Så dukker selveste djevelen opp, i Tom Waits’ skikkelse. Han lyder navnet Mr. Nick og gjør krav på doktorens datter. For veldig lenge siden byttet nemlig Parnassus sitt fremtidige avkom mot evig liv og fornyet ungdom. Nå skal det imidlertid vise seg at gamle Nick er åpen for nok et veddemål.
Forvirrende? Det syntes i grunnen jeg og. The Imaginarium of Doctor Parnassus er trolig et forsøk på å lage et slags vaudevilleshow for lerretet, med alt filmmediet har av spektakulært potensial. Her skotter det på ingen måte på eventyrlige og fantasifulle opptrinn. Spesielt når vi trår inn i Imaginariumet, men også i den nåtidige verdenen utenfor. Og samtlige skuespillere synes å delta i prosjektet med både inspirasjon og overskudd. Men Gilliam klarer ikke helt å skape det nødvendige følelsesmessige engasjementet med universet og dets karakterer. Dette skyldes ikke de nevnte skuespillerbyttene, som fungerer overraskende godt. Snarere er det fordi filmskaperens variant av Faust-fortellingen er overdrevent innviklet, med litt for mange hemmeligheter fra fortiden og en egen tankeverden vi aldri helt skjønner hvordan fungerer.
The Imaginarium of Doctor Parnassus demonstrerer derfor med tydelighet Terry Gilliams styrke og svakhet. Begge deler er hans ville fantasi. For av og til kan det bli for mye av det gode.
