Menn som stirrer på geiter utgir seg for å ha noe nytt å melde, uten helt å vite hva den skal mene om det.
Lokalavisjournalisten Bob Wilton (McGregor) blir forlatt av kona til fordel for redaktøren sin og bestemmer seg for å dra til Irak for å bli krigsreporter. Her møter han den løse kanonen og ditto skruen Lyn Cassady (Clooney), med bakgrunn fra ”U.S. Army's First Earth Battalion” - det amerikanske militærets forsøk på å utvikle en tropp soldater med overnaturlige, psykiske evner. Deriblant tankeoverføring og evnen til å stirre geiter til døde. Wilton slår følge med Cassady på hans lysskye gjenopptakelsesoppdrag i det krigsherjede ørkenlandet, og får hele historien om den alternative ”jedi-bataljonen” underveis.
Dette er en filmatisering av Jon Ronsons kultroman, som angivelig ikke er fiksjon. Fortekstene forteller da også at mer enn man skulle trodd av det som utspiller seg, er sant. Om så er tilfelle, hadde det vært ønskelig at det fikk en noe mer seriøs behandling i filmen. Menn som stirrer på geiter er unektelig morsom, men dessverre rimelig hul og retningsløs, og satiren mangler sting. Det virker ikke som filmskaperne helt har klart å ta stilling til den paranormale forsvarsaktiviteten – de driver åpenbart gjøn med den, men vi fornemmer også en viss sans for troppens naive og nærmest insisterende vilje til nytenkning. Denne vage anerkjennelsen er forsøkt formidlet gjennom journalisten Wilton, som er vårt blikk inn i denne absurde verdenen. Men vi får aldri ta fullstendig del i hans åndelige oppvåkning.
Om noen bærer denne filmen, er det George Clooney. Men det skyldes i litt for stor grad ren sjarm og karisma. Mange vil nok sette pris på Jeff Bridges som Vietnam-veteranen og dophodet som leder jedi-rekruttene. Ikke minst fordi rollen på sett og vis er en ønskereprise av hans glansnummer ”The Dude” Lebowski. På den annen side kan man innvende at denne likheten gjør karakteren en smule billig. Mens rivalrollen som er tildelt Kevin Spacey aldri blir mer enn et halvtegnet portrett. Noe som neppe skyldes skuespilleren, men regissørens og manusforfatterens flyktige tilnærming til sitt materiale.
Selv om noen åpenbart har krysset fingrene for det, fører ikke et sprøtt og oppsiktsvekkende utgangspunkt automatisk til en original og vesentlig film. Menn som stirrer på geiter er riktignok leken og underholdende, men burde hatt noe tydeligere å melde - fortrinnsvis gjennom en sterkere fortelling. Først da kunne den forsøkt å utvikle noen reelle superkrefter.
