Bordet fanger

Casanegra betyr svarte hus, i motsetning til Casablanca, hvite hus. Som tittelen impliserer er det Marokkos skyggeside som danner bakteppet i filmen som er landets offisielle kandidat til neste års Oscar.

Barndomsvennene Adil og Karim livnærer seg på småkriminalitet, og drømmer om et bedre liv. Karim vil opp og frem, Adil vil til Malmö. Men det koster penger. Og det får man ikke av å selge sigaretter på gata eller av å sløye fisk. Gangsteren Zirek har løsningen. Alt de trenger å gjøre, er et stort oppdrag for ham. Kommer det til å gå bra?

Fotograf Luca Coassin maler et vakkert noirportrett av et dystopisk Marokko. Og regissør og manusforfatter Nour-Eddine Lakhmari tar utgangspunkt i et interessant premiss og lar det utfolde seg i et forholdsvis velfortalt narrativ. Men originaliteten ligger snarere i form og detaljer enn i selve historien.

Det sosialdeterministiske aspektet ved å være født i fattigdom utgjør fokuset i store deler av filmen, og utarter seg til en unødvendig karikatur snarere enn en realistisk skildring av en vanskelig situasjon. Og hvorfor ikke? Men en voldelig stefar på den ene siden, en handikappet far på den andre, et umulig kjærlighetsforhold og en mengde bikarakterer hvis hovedfunksjon begrenser seg til å ytre at ”du kommer deg aldri ut av Casanegra” gjør at man halvveis i denne to timer og elleve minutter lange filmen ønsker å fortelle den talentfulle Lakhmari at budskapet er forstått, ettersom man både ønsker å se resten av arsenalet til regissør så vel som de ambivalente heltene. Og det får vi se. For Askeladden får det best når han beveger seg ut av grua. Eller gjør han det? Det spørsmålet stiller regissøren. Og han gir svar, som mulig er en smule mindre dristig enn selve filmspråket han har valgt seg. Men Guy Ritchies Brick Top har en fin fetter i den tonedøve, sangelskende (om enn en smule mer anemiske) joggebuksegangsteren Zirek.