Herr Nemours (Louis Garrel) er en ung lærer og 16-årige Junie (Léa Seydoux) hans elev. De har et forhold. De utgjør et usedvanlig vakkert par, som skapt for en fransk film om ungdommelig brusende følelser.
Léa Seydoux ser ut som en krysning mellom Anna Karina og Molly Ringwald. Louis Garrel er en slags Jean-Pierre Léaud for 2000-tallet. Han ligner ganske mye, men framstår som enda mer selvopptatt og narsissistisk enn den gamle nybølgehelten. Garrels utseende er uhyre spesielt – tenk på en mørkhåret, furten gresk gud med en utstråling som både tiltrekker og frastøter på samme tid, men likevel vekker medfølelse og sympati for en rollefigur med ganske heslig egosentriske trekk.
For Herr Nemours er en rundbrenner som nedlegger damer for så etter hvert å kaste dem fra seg, tilsynelatende uberørt av ofrenes følelsesmessige kostnader. Men stilt overfor en helt ny elev, den emosjonelt labile Junie, forelsker han seg på ordentlig.
De to utgjør imidlertid kun sentrum av et stort og komplekst rollegalleri, de fleste av dem elever. Og merk: Forførelsens kunst er typisk moderne, som for eksempel Michael Manns Public Enemies var det, i sin mangel på klar etablering av personene og ikke minst deres innbyrdes relasjoner. Du blir dumpet ned midt i blant dem og må bare henge med etter beste evne – men ting klarner opp etter hvert.
39-årige Christophe Honoré er en av de mest interessante yngre regissører i fransk film. Ikke minst imponerer han ved å gi det som fort kunne blitt statiske ”photographs of people talking” en iscenesettelse som framstår som elegant, dynamisk og livfull. Som i forrige film, den rørende halvveis-musikalen Les chansons d’amour (2007), spiller musikk og sang en viktig rolle. For øvrig finner vi også i denne filmen en tragisk vending underveis og en del av karakterene er homofile.
Honoré kjenner også sin filmhistorie. For det kan ikke være tilfeldig at Forførelsens kunst har så mange fellestrekk med Leontine Sagans klassiker Mädchen in Uniform fra 1932: skolesettingen, homofili, kjærlighet mellom lærer og elev, og med en helt konkret hendelse mot slutten som prikken over i-en.
En annen, svært vakker filmreferanse finner vi i det forbløffende lille øyeblikket hvor Junie sitter på en kafé og plutselig begynner å veksle megetsigende og innforståtte blikk med en ukjent dame, spilt av Chiara Mastroianni. For Junie møter her en annen inkarnasjon av seg selv. Mastroianni spilte nemlig hovedrollen i Manoel de Oliveiras La lettre (1999). Både den og Forførelsens kunst er adapsjoner av den franske romanklassikeren ”Prinsessen av Cleves”.
For det at vi ikke klarer å la være å forelske oss, selv om vi vet at kjærlighet ikke varer, ser ut til å være et like aktuelt tema i 2009 som i 1678.
