Det hvite båndet
På mange måter lever vi i en fryktkultur. Først er vi redde for svineinfluensaen, og så er vi redde for vaksinen. Men det spørs om det ikke var enda verre før. Det kanskje mest slående med Det hvite båndet er hvordan frykt og underdanighet blir drillet inn i barna, slik at hele deres liv blir forkrøplet, i en gledesløs tilværelse som gjennomsyrer alle klasser og samfunnslag.
Haneke spenner opp et usedvanlig bredt lerret, hvor han pensler inn dybdeborende karaktertegninger på rekke og rad, for det meste av autoritetspersoner og patriarker, i en liten by i Nord-Tyskland like før utbruddet av første verdenskrig. Byen, personene, deres sosiale liv og vilkår, klesdrakter, sedvaner gir inntrykk av total autentisitet. Filmen viser oss maktkamp mellom mennesker med en psykologisk grusomhet og nakenhet en Bergman verdig, for eksempel når den kyniske landsbylegen støter fra seg sin hengivne, middelaldrende elskerinne. Det hele er filmet med urokkelig ro og registrende blikk, fritt for føleri og opphaussende melodrama. Sluttresultatet er en enestående klarsynt undersøkelse av maktstrukturer, avhengigheter og begrensninger i menneskenes liv.
Soberheten, den historiske settingen og det svart-hvite fotoet fører tankene til en annen nordisk mester, danske Carl Theodor Dreyer, men som om denne ytterst seriøse kunstneren skulle ha filmet et kriminalmysterium. For sin askese til tross er Det hvite båndet faktisk spennende, om enn på et ulmende, underliggende vis. Det fredelige landsbylivet blir nemlig forstyrret av en mystisk serie attentater, ofte rettet mot barn, og disse uventede hendelsene skaper pirrende vendinger og rystelser, som var de små gjenstander som Haneke kaster ut i et speilblankt og stille vann.
Som vanlig hos Haneke er mysteriet heller ugjennomtrengelig, men det eiendommelige er at landsbyens barn, og det fra de mest respektable familier, synes å være innblandet. Mange har tolket filmen som en analyse av de vilkår og livssyn som ga grobunn for nazismen. I tillegg er det nærliggende å se de tilsynelatende meningsløse attentatene som en metafor på terrorisme, som ofte kommer som motreaksjon på undertrykkelse. I filmen ser vi et skrekkslagent pikebarn utsettes for et inhumant politiforhør, men også hvordan en annen pike med utstudert uskyldig mine nekte ethvert kjennskap til tildragelsene, som var hun en forherdet terrorist trent for å motstå forhør.
Det hvite båndet er et mesterverk – logisk som et sjakkspill, men også med stor plass for det irrasjonelle og mystiske. Det er sjelden man forlater kinosalen med slik en følelse av å ha blitt gjennomlyst, både som menneske og av filmens analyse av sitt tematiske materiale.
