Som årets største uavhengige filmsuksess på nordamerikanske kinoer, ser det ut til at (500) Days of Summer har fanget den “romantiske” tidsånden ikke bare til generasjon Y, men også noen av oss som er eldre enn det.
Som fortelleren sier i begynnelsen av filmen, er historien enkel nok (gutt møter jente, de har et forhold i halvannet år, jenta forlater gutten). Det er med andre ord lett å kjenne seg igjen i handlingen, uavhengig av alder. Men gjennom en mengde morsomme og oppfinnsomme visuelle tilnærmingsmåter og fortellerteknikker har regissøren prøvd å nærme seg temaet på en annerledes måte som frisker opp sjangeren.
Tom (Joseph Gordon-Levitt) er forfatter av hilsningskort med både romantiske og mer triste budskap. Da Summer (Zooey Deschanel) begynner i samme firma, vekkes Toms interesse. Men det er ikke før Summer lytter til musikken han hører på, og ytrer de fire magiske ordene: “Jeg elsker The Smiths!”, at Tom er håpløst fanget. Det som følger er en ikke-kronologisk gjennomgang av de 500 dagene de tilbringer sammen, der vi går frem og tilbake i tiden og ser de første lidenskapelige og lyse dagene som sakte forvandler seg til mørke og skyfulle (i hvert fall når det gjelder Toms indre liv).
“There are two kinds of people in the world – men and women.”
Ved siden av en mengde popkulturelle referanser (spesielt når det gjelder musikk), får vi også en ren musikalsekvens og en glimrende sekvens som fungerer som en meta-filmatisk hyllest til Bergman (med svensk fortellerstemme, til og med) og Godard. Disse forvandler filmen til en morsom, energisk og leken reise gjennom et romantisk forhold.
På en glimrende måte fanger filmen hvordan menn og kvinner oppfatter romantiske forhold helt forskjellig. For Tom er Summer “den ene”, faktisk “bedre enn min drømmekvinne.” Dette til tross for at hun åpent sier hun ikke ønsker et seriøst forhold. Så på mange måter er alt som skjer etterpå bare et sammenstøt mellom virkeligheten og Toms høye forventninger. Regissør Marc Webb illustrerer dette i en morsom sekvens der lerretet deles opp for å vise en og samme hendelse, både i Toms fantasi og i virkeligheten. Disse to bildene er ikke nødvendigvis i samsvar, og det skal forbli usagt om Tom lærer noe av det.
