Maria Bonnevie i Engelen
Man kan holde festtaler i det uendelige om billettinntektene til nyere norske filmer, men det er ikke til å komme bort fra at det ytterst sjelden her til lands lages seriøse filmer om temaer som føles viktige. Engelen, dokumentarfilmskaperen Margreth Olins første spillefilm, er definitivt en slik, og burde være et velkomment bidrag i et film-Norge rikt på flinkhet, men fattig på sjel.
Jeg skulle derfor gjerne vært foruten tvilen som har sittet i helt siden visningen, og gjør det følgende så vanskelig å skrive. Men tvilen fordufter når det gjelder Maria Bonnevie, ille tilredt og nedkjørt på en rystende troverdig måte, som heroinvraket Lea. Den tidlige scenen, filmens suverent beste, der hun i sterk rus besøker sin lille datter som er plassert i fosterhjem, demonstrerer på slående vis den perverteringen av menneskelige relasjoner og raseringen av personlig verdighet som tungt stoffmisbruk medfører.
Som i Kroppen min er voice-over her en del av Olins metode. Hun starter med å risse opp den virkelige historien som ligger bak filmen, og glir deretter nesten umerkelig over i jeg-form for å fortelle sin venninnes historie, som om de to er så nært knyttet til hverandre at man ikke helt kan si når den ene slutter og den andre begynner. En vanlig tommelfingerregel man ofte hører, er at voiceover må man unngå, da det er bildene og handlingen som skal bære en film. Men en regissør som Wong Kar-wai har vist hvordan en nennsom bruk av dette virkemiddelet både kan ha en poetisk effekt og samtidig skape en særegent intim stemning. Selv om Olins voice-over er noe mer forklarende, plasserer hun seg i denne tradisjonen, hjulpet av en stemme som er behagelig melodiøs og liketil.
Mens tidsplanet med den voksne Lea bæres fullt og helt av Bonnevies formidable innlevelse og utstråling, framstår dessverre de to andre segmentene, med Lea som barn og senere som tenåring, som skuffende konvensjonelle og ikke så lite stive og livløse – som om Bonnevie er mange nummer større og overvelder resten av filmen. Et annet punkt hvor jeg føler filmen svikter, er i karaktertegningen av bipersonene, som (delvis) bortsett fra moren (Gunilla Röör) hver og en av dem framstår som kun figurer.
Filmens budskap, at man noen ganger til andres beste må våge å kutte over følelsesmessige bånd, er viktig og ikke så lite originalt, men store deler av filmen føles dessverre som en illustrasjon og fungerer ikke så godt som fiksjon, som om Engelen var en dokumentar med kun en ferniss av spillefilm.
Kanskje Olin har funnet sin begrensning – eller denne anmelder har funnet sin.
