Den mest fremtredende tanken som slår en når en ser Klassen, er: “Var vi også så jævlige?!?”
Dessverre er nok svaret i mer eller mindre grad “ja”. Jeg er overrasket over at man i det hele tatt kom seg gjennom ungdomsskolen med vettet i behold. Og ikke minst over at man i det hele tatt greide å lære noe. I alle fall hvis man skal sette det niendeklassemiljøet som blir framstilt i Klassen som normalen. Det peker kanskje litt mot det ekstreme, men gir allikevel et svært realistisk bilde av hvordan hverdagen for dagens skoleungdom er – og, ikke minst, for de som er lærere. For fokus er først og fremst rettet mot de problemstillingene filmens “leading man”, François, står ovenfor i sitt arbeid som klasseforstander. Og man får virkelig et nytt perspektiv og ny respekt for det tålmodighetsarbeidet og de funksjonene som psykolog en lærer faktisk må utføre. Det som er befriende er at det ikke er et “rosemalt” bilde av den brutale realiteten (tenk: Dangerous Minds, o.l.), men den faktiske realiteten vi får framstilt. Alt fra konferansetimer til lærerråd inkluderes, og det er ikke rent sjelden man kjenner seg igjen og ting rører ved hjerteroten. Men det er ingenting det dveles ved. Filmen gir oss rett og slett kun et innblikk i livets gang – slik det er og må være og viser oss at livet alltid vil gå videre.
